Save me

5.Hvorfor var du oppi i treet?

Jeg satt rundt bålet, sammen med fem totalt femmede gutter. "Hvorfor var du oppi treet?" Spør han som het Harry og ser intenst på meg. Det svartnet litt for meg, jeg så opp på himmelen full av nydelig stjerner, langt langt vekke, som skinner som bare det, noen stjerner skinner rød,blå og hvit, det betyr at den stjernen holder på å dø, at ett menneske holder på å dø. Jeg lurer på når det er min stjerne sin tur, jeg vil vekk, fly til himmelen, møte foreldrene mine, fordi jeg vet de er dø. Møte foreldrene mine,de som engang var.

Harry's pov*

"Hvorfor var du oppi i treet?" spurte jeg og stirret intenst på hun, guttene vist like stor oppmerksomhet, og alle guttene vendet blikket sitt på henne. Hun så opp på himmelen, som om hun tenkte, hun ble borte, hun stirret intenst på himmelen, som det skulle vært noe, eller noen der oppe. Denne jenten var spesiell, hun var ikke som andre.Hun var stille og tenkte mye, hun var også veldig offte i sine egene tanker. Hun har ikke på seg sminke ser det ut som, langt blondt hår, fillete og skitne klær, og null sko.Var hun ett gatebarn? 

Kim's pov*

Jeg kom tilbake til normalen, guttene stirret på meg. "Går det fint?" spørr Niall. Jeg nikker kort. "Jeg bor der" Svarer jeg sjapt å ser på Harry duden. Guttene fikk store øyner. Jeg flirte litt. "Seffølgelig bor jeg ikke i treet!" flirer jeg. "Takk gud, det hadde vært utrolig rart." svarte Zayn? "Jeg bor i en hule litt lenger inn i skogen, treet sover jeg i om sommeren og når jeg gjømmer maten min." sa jeg sjapt. Guttene stirret som aldri før. "I en hule?" Spørr Harry. Det var spørsmålet jeg ventet på.  Nå vet jeg at jeg likesgodt bare kan fortelle hele historien min. Jeg bet meg selv i leppen, hardt.

""Det hele begynte med da jeg bare var 6 år, jeg husker ikke mye. Jeg husker jeg løp, og hørte skudd, jeg løp så fort jeg orket, også så jeg en mann og dame gråte,og rope Kim, som jeg anter sikkert var foreldrene mine.Uansett, så løp jeg så fort jeg bare klarte,også ble alt svart, jeg husker ikke så mer fra den kvelden. Jeg husker jeg fant min vei ut av skogen neste dag, jeg var redd og alene. Jeg viste ikke hvor foreldrene mine var, eller noe som helst, jeg var helt på egenhånd. I en stor by fult av mennesker, ingen hjalp meg, ingen engang stoppet for å spørre, jeg møtte på disse ungene, de var like alene som meg, ingen hjalp dem, de var kledd i store,filette og møkkete klær alle sammen De lærte meg og tigge, og alt som trengtes for å overleve alene i den ville verden.De lærte meg og stjele mat og ting å løpe vekk, jeg vokste opp som ett gatebarn.Jeg bodde på søppelfyllingen en periode, men alt ble stjålet fra meg, så jeg fant hulen jeg nå bor i, og treet jeg sover, kl  6 om mornigen går jeg til søppelfyllingen fordi kl 10 kommer mat lastebilen, med mat rester fra forskjellige resturanter og slikt, det er om å gjøre å ta en pose og løpe vekk, dukan bli slått ned vist ikke, så endag mens en hel flokk jaget meg, klatret jeg opp i treet mitt, der var jeg trygg, så etterhvert ble jeg vandt til det. Klær, tepper og slike ting jeg trenger finner jeg på søppelfyllingen, fordi jeg rett og slett ikke orker å stjele mer. Jeg vet ingenting om foreldrene mine eller noe om min bakgrunn, så nå lever jeg og er i ett med skogen, det er koselig her.""  stoppet jeg opp, trakk pusten og tørket vekk tårene. "" Jeg er vandt til det, at folk spytter på meg, jager meg vekk, slår meg, drar meg vekk og rett og slett behandler meg som jeg ikke er vært noen ting, så jeg holder meg her.""

Harry's pov*

Historien var sterk og rørende, selv jeg aldri ville trudd det skulle vært mulig, mulig og ha det så vondt. Jeg og gutta, vi hadde alle store øyner, og tårer i øynene våres. Når du stirret inn i øynene til Kim, ja du ser smerten, du kan føle alt det onde hun kan ha opplevd, blitt behandlet som ett vildyr, ikke kjenne sin egene foreldre, og spise søppel mat, det er feil, ikke rett i det hele tatt! "Hvordan lever du ut vinteren?" spør Zayn og skjelver. Hun trakk pusten og så opp. "Jeg tilbringer mye tid på søppelfyllingen for finne nødvendige ting, som klær, votter og hansker, dessember er jo ganske nærmt, og jeg sover i hulen, og holder meg der." svarte hun, der randt det over for meg, det er urettferdig! tenke at man kan ha så vondt, at det er folk der ute som har så mye mindre enn oss, som har ett tak over hodet, mat på bordet, og sko, sko! hun har ikke engang sko, du ser alle sårene under føttene hennes, fult av revnet hun og blemmer, det skulle ikke vært lov!

Kim's pov*

Jeg la fra meg ett høyt gjesp. "Godnatt gutter, skal våkne tidelig imorgen, søppelfyllingen venter!" Sa jeg og reiste meg, jeg gikk bort til treet mitt,sakte begynte jeg å klatre, hodet mitt gikk forsatt rundt og rundt, og i følge Liam hade jeg ett dypt kutt i pannen også. "Kan vi være med?" Spørr Louis. Jeg trakk på smilebåndet og så på han. "Såklart." smilte jeg og satt meg til rette oppe i treet. 

Neste dag. våknet jeg glad, glad fordi jeg hadde fortalt historien min til noen, noen som lyttet, og faktisk brydde seg, noen som hørte og ikke slamret en dør i ansikte på meg, jeg hoppet ned fra treet og gikk bort til teltet, det var grønt, og stort. Jeg dro opp glidelåsen og gikk inn. "Våkne gutter, vi må dra nåå!" smiler jeg. Niall og Liam reiser seg opp av soveposene sine, i kledd boxer. "Bare 10 minutter til." svarer Zayn i søvne. "Nei nå, ellers kan dere ikke være med." guttene reiste seg fort opp og kledde på seg, før vi viste ordet av det var vi framme.

Harry's pov*

Jeg gapte, gapte fordi vel dette. Det var fult av mennesker her kledd i dårlige klær, og alle var skitne, og møkkete, og lette i bosset, og lukten drepte meg innvendig.Kim kom bort til oss,hun så ikke på oss, men på menneskene. "Trist ikke sant, trist hvor urettferdig verden er." Sier hun kort og stirrer på en familie litt unna oss, en mor som hylgråter fordi barnet nettopp hadde dødd, tårene randt fra øynene mine. Hvordan hun hylte, skrek og dro av seg hår, fordi barnet hun holder i fanget sitt, nå er dø, dødd av sult, barnet var syltynt. "Min tid er snart over selv" Sa Kim kort, og gikk vekk fra oss. Jeg og gutta stod igjen, igjen som ett spørsmålstegn. "Mente hun at hun snart dør?" spørr Niall. "Jeg er redd for det." svarer Liam. Vi snudde oss, det var kanskje over 50 barn mer nå, og det holdt på å rygge inn en lastebil. To lastebil faktisk. Begge to ga fra seg over 100, svarte poser med mat. Alle tok sin pose,det var en slåsskamp over maten hos noen, selvom det er mere nok for alle, så er det forsatt noen som ble tattfra maten. "Kom vi må løpe etter kim!" roper Liam, og løper mot skogen hvor vi ser kim nå løpe, vi løper alle etter.

Kim's pov*

Jeg satt meg ned under treet, guttene kom pesende etter. Jeg åpnet posen, guttene satt seg rundt meg. "Forsyn dere" smiler jeg, og tar opp en pose med chips. "Neitakk" nøler guttene. "Åja beklager, dere spiser ikke søppelmat." svarer jeg fort og spiser chipsen.Guttene hadde tårefylte øyner. "Det jeg så idag.. det er så ille, tenk at det faktisk er barn der ute, uten mat, klær eller sko, og lever på søppelmat, verden er ikke rettferdig." snufser Niall.