Save me

10. Tiden min er over

Heyhey, folkens! Jeg har gjort en liten feil, (takk for wattpad som viste det) vi er egentlig på 10'ende del, men jeg har skrevet feil,så det har jeg rettet på. Så nå er jo det slik at vi er på 10'ende innlegg, OG så vil eg takke for at vi har fått over 1,1k lesere! Så her en veldig spesiell del!

Kim's pov*

"Sovet godt? gliste Harry. "Ja, hakke sovet så godt på flere år" smilte jeg, hva gikk det av meg? Jeg stirret utover teltet, valpen min sov på brystet til Zayn, og Zayn holdt rundt, noe så søtt! Jeg smitle helt av å se på det. Harry ser i samme rettning. "Ja Zayn har blitt glad i den valpen" smilte Harry. "Menem jeg tror jeg må gå nå" sa jeg og løp bort til Zayn tok hunden og løp ut av teltet, uten å si noe mer.

Harry's pov*

"Neivent" småropte jeg litt etter og reiste meg opp. Jeg løp ut av telte, men hun var ikke der. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle fortelle henne det, fordi nemelig idag skulle vi pakke sammen tingene, og dra vekk. Guttene reiste seg opp alle sammen. "Påtide å pakke!" Roper Liam og hopper ut av soveposen.

Kim's pov*

Jeg satt i hulen og spiste maten eg hadde stjålet, med dårlig samvittighet, men det var det eneste eg kunne gjøre nå, fordi vel.. jeg måtte overleve, og selvom jeg vet at tiden min nær som vinteren nærmer seg.Jeg og valpen gikk ut av hulen, og bort til elven, jeg var utrolig tørst. Etter vi hadde drikket, gikk vi tilbake til guttene, men alt var vekke? Jeg fikk et snev av panikk. Teltet var vekke, og alt camping utstyr, og ingen Harry å se. Dette kunne ikke skje? jeg mener, Harry ville aldri dratt uten å si Hade? Sakte går jeg tilbake til hulen og ser en skygge ved elven, men ikke hvilken som helst skygge, det var Harry! (((Nå anbefaler jeg å høre på Adore you,- av miley cyrius, men dere forsetter å lese))) Jeg gikk sakte bort til Harry, Harry snudde seg, han stirret på meg.. Sakte kom han bortover med små skritt. "Hvor er teltet?, og hvor er dere?" Spørr jeg, Harry kommer nærmerere,Han var helt tett inntil meg, Han tokk hånden sin under haken min, og stirret meg rett inn i øynene, de nydelige øynene hans. Han lente seg ned og presset leppene sine på mine,leppene sine, og ga meg ett mykt kyss. Jeg vet ikke helt, men jeg fikk en helt rar følelse inn i meg, noe eg aldri hadde følt, hver gang jeg er i nærheten av  Harry, fikk jeg en rar følelse, som jeg aldri hadde fått før, og når han kysset meg, det var helt fantastisk! Det var en helt deilig og spesiell følele, noe jeg ikke klarer å beksrive helt. Han så meg dypt inn i øynene. "Farvel Kim." Sier han, snur ryggen og  går sin vei. "Farvel Harry." Hvisker jeg,gråtkvalt. Skyggen forsvant i buskene, og Harry var vekke. Jeg knakk sammen i gresset. Jeg gråt, jeg hadde en helt ekkel følelse inni meg, jeg ville bare løpe, skrike, be han om å ta meg med. Skrike, og be om at han skal ta meg med, og ikke la meg sulte mer, og lide. Jeg ville bare rope og hyle, slå og skrike. Tårene strømmet ned, en etter en. Det stoppet ikke, det var strømmet på. 

*Flere uker senere*

Jeg savnet Harry, men livene måtte bare gå, han hadde sikkert glemt meg, men det hadde ikke jeg, jeg tenkte på han hver dag, hvert minutt, sekund,timer. Men tiden min var over. Dette hadde allerede begynt å snø her, og det var iskaldt. Jeg hadde funnet litt klær og ting for å overleve, Men forsatt ikke sko. Det begynte å mørkne å jeg la meg. Valpen hadde vokst en del, og jeg har lett etter klær for valpen min å, heldigvis det ble bedre. Jeg har fått litt penger jeg har kjøpt noen varme hansker med. og noen labbe greier til valpen min, vist jeg ikke skulle overleve denne vinteren, så håper jeg hunden min gjør. 

Jeg våknet av at hunden min sleiket meg i ansikte, siden Harry forlot meg har jeg stadig hatt drømmer om han. Gode og vonde. Jeg tok tak i hunden, vi lekte og koste oss. Tiden gikk og jeg bestemte meg for å dra inntil byen. Jeg gikk ut av hulen, med hunden bak meg, jeg ga fra meg ett lite gisp. Fossen og elven var blitt til is, og det hadde snødd, mye. Jeg tok noen skritt ut, det svei, det var kaldt. Snøen var kald. Den glinset, som små krystaller. Jeg det svei mot huden, men jeg prøvde å ikke tenke på det, og sammen med hunden gikk vi inntil byen. Det var fult av folk her. Alle gikk og hadde det travelt, for å gjøre klar til jul, og kjøpe gaver. Kjærestepar som gikk og leide hender. Hvordan føles det for meg når alle ungdommer på min alder, har en telefon, venner, klær, sko og familie. Mens jeg bruker livet mitt på å finne mat. Mens dies beskrymringer er sminke. Jeg stod å glodde på en tv, du vet de tv butikkene med tv'er i vinduet og hele pakken. Plutselig dukket Harry opp. Øynene ble store. Så dukket de andre opp, Zayn,liam,louis,og Niall.Alle på ett interju.. Derfor så de så kjente ut, hvordan kunne jeg være så dum? De var One direction. Nå ble jeg skuffet, skuffet over at de ikke fortalte meg noe.. Jeg snur meg og skal gå da jeg ser en skygge litt lenger borte. Det var Harry! Han stod og så ut som han ventet påå noen. Smilet mitt ble stort, jeg smilte fra øre til øre. Jeg fikk en helt herlig følelse inni meg. Når jeg så på han stå der. Jeg gikk sakte bort. I det en jente løper bort til han og hoppet på han. "Heij vennen." Fliere han, mens han kysser henne, og hun kysser tilbake. Jeg snudde meg med tårer i øynene, en så ekkel følelse var inni meg. Jeg kunne ikke tro hva jeg så. Fort snudde jeg meg å gikk. "Kim!" Hører jeg noen rope, den noen var Harry. Også hørte jeg skritt. Jeg gikk fortere og latet som jeg ikke hørte noen ting. Da kjente jeg en hånd på skulderen min. Jeg snudde meg. "Kim, det er så godt å se deg igjen!" Sier Harry og lyser opp. Han skal trekke meg inn i en klem, da dytter jeg han vekk. "Skjønner du ikke det? du forlot meg, du og guttene var mine eneste venner, dere snudde ryggen til og dro, livet mitt er nær slutten, jeg sulter ihjel, og er iskald,og føler meg slapp. Og kysset, du kysset meg, og forlot meg rett etter" roper eg på han mens tårene renner. "Je-Jeg bekl-" Er alt Harry for sagt før jeg tar igjen. "Spar det, gå tilbake til kjæresten din." Sier jeg irritert å går min vei. "Vent Kim!" Roper Harry. "Harry!" Roper jenten bak hans irritert. Jeg går videre. Jeg glir ned veggen. Magen min er tom, beina verker, hodet er svimmelt. Hunden min ser på meg. "Beklager, nå er tiden min over, lov meg at du skal forsette?" Hvisker jeg mens jeg ser mot himmelen. Stjernene en lyser, blå, rød og hvit. Er det min stjerne? Er tiden min enedelig kommet? Skal jeg forlate dette stedet og møte på foreldrene mine? Skal jeg endelig se ansiktene dems etter 13 år? Skal jeg endelig gå vekk, ett sted hvor jeg har mat og klær. "Kim!" Hører jeg noen skrike. Sakte begynner ting å svartne...