Øyekast

Prolog

Jeg har alltid visst at jeg er spesiell. 

Ja, jeg vet hvor corny det høres ut. Det er en klisjé setning dratt rett ut fra førstesiden i en bok. Men jeg tuller ikke. 
Jeg er sånn virkelig spesiell. 

Du vet når folk sier at de har sett ting? Det virker kanskje litt vel vagt. Men du vet ... ting. Disse små hendelsene som egentlig ikke burde eksistere. Hendelser som i vår tidsalder er ansett som fabler, skrøner, ikke virkelig. Disse underlige episodene i livet som en ikke helt klarer å plassere.
Vel, du har kanskje ikke kommet over noe slikt enda. Men det finnes de få som kommer over særlige mirakler, små lysglimt som får hverdagen til å bli litt bedre - hendelser du avfeier som et lykketreff i en kinkig situasjon. 

Beklager å sprekke den realistiske boblen din - de er ekte. De finnes. De er like virkelige som teksten du leser nå. De kan anses som lykketreff - helt klart. Men det ligger litt mer til grunn for hvordan de skjer enn en skulle tro. 
Og jeg er en del av denne grunnen. 

Men hvorfor gå gjennom bryet og fortelle deg dette? Hadde du ikke lyst til å leve lykkelig uviten? Hadde du ikke lyst til å bare nyte hverdagens små mirakler når de kommer, og heller være takknemlig for at de fortsatt skjer? - og for at du får oppleve de? 
Da er denne boken kanskje ikke for deg. Den er tross alt en skriftlig innrømmelse ... Nei, en kriminell handling. Jeg legger mitt liv i dine hender. Det virker kanskje urettferdig, for du følte deg jo bare trukket mot noe så enkelt som et snodig bokomslag. Men alle de tusen minnene jeg innehar har begynt å gi meg hodepine. Jeg trenger at andre personer får vite om hva som skjer, selv om det gjøres på en utrolig dumdristig måte, og i form av en bok således. 

Du er i ferd med å tre inn i en verden så ulik den du er vant til. Så langt utenfor din realitets-boble, at du kanskje skulle ønske du aldri hadde plukket ned denne boken fra bokhyllen. Med mindre du allerede er en av oss ... 
Kan jeg stole på deg? Selvsagt kan jeg det.
Men ... Kan du stole på meg? 

Jeg er ikke den eneste spesielle personen i samfunnet. Det finnes mange flere. Vi hjelper folk, vi redder- og vi helbreder folk, men selvsagt i all hemmelighet. Hvis ikke hadde du allerede vært kjent med organisasjonen vår. Du hadde kanskje fått business kortet vårt i lomma på gata, eller sett oss på nyhetene en onsdagskveld. Kanskje hadde du kommet over en fem stjerners review på Google anmeldelser, eller muligens sett en annonse på sosiale medier - men det går ikke. Du kan ikke vite om oss - ikke uten å sette deg selv i fare. Kanskje til og med livsfare. 
Det finnes de som vil jakte på oss som om vi er et farlig virus, som behandler oss som nettopp ting  ... hvilket må utryddes for resten av menneskehetens beste. Dessverre har det allerede kommet til det punktet hvor de har funnet oss. 

Og selv med mine evner til å forutse, klarte jeg aldri å se det. 

Når du leser ordet forutse, så tenker du sikkert på evnen til å profetere eller spå fremtiden? Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne, men det er uheldigvis veldig mye mer annerledes enn det. Vennene mine klarte det ikke de heller - å skjønne i tide hva som kom til å skje ... Uansett hvor utrolige evner de innehar. Men det kan jeg komme nøyere inn på senere.

Det er vanskelig å holde styr på alle minnene mine, og alle de gamle minnene jeg har fått tilbake. Det er en av grunnene til at jeg valgte å skrive det ned en plass. Så kanskje jeg aldri vil glemme de igjen ... Til tross for dette har du nå et valg. Du kan velge å bla om til kapittel 1 hvor historien min virkelig begynner, eller legge tilbake boken på den nå tomme plassen i hyllen der du fant den. Fremtiden min er i dine hender. Ehm, til en viss grad i alle fall. 

Men nok babling. Jeg skriver meg bort. Det viktigste først, og om man kan si, en vesentlig del av ens personlighet; Navnet mitt er -

-Anemoia.