3. Besøk hos helsesøster

606 18 2
                                    

Jeg våknet opp i et lite rom. Jeg så meg litt rundt, og jeg kjente igjen rommet. Jeg lå i sengen hos helsesøster. Det var litt tåkete, men jeg hadde vært her såpass mage ganger at jeg kjente igjen rommet. Selvsagt måtte dette skje med meg. Så merket jeg at det sto tre personer og så på meg. Jeg måtte blunke noen ganger før jeg så hvem det var. Helsesøster var der jo selvsagt. Men jeg måtte se litt etter, før jeg innså at det var Chris og en annen gutt som stod der. Jeg trodde det var Ole, men Martin og Ole, som var en del av «gjengen», var ganske like. De var nemlig tvillinger. Ikke enegget, men selv om var de veldig like.

«Hun er våken» hørte jeg Chris si. Han er virkelig noe fint å se på. Gåsehud.

«Går det fint, lille venn» sa en damestemme. Det var helsesøster. Jeg kjente stemmen hennes altfor godt, siden jeg som sagt har vært her mange ganger før.

«Ja, jeg overlever nok!» sa jeg med en selvsikker stemme. Trodde jeg. Men da jeg tenkte over det, var den ganske så skjelven.

Da jeg så Chris komme å sette seg på sengekanten, bare noen centimeter ifra meg, begynte jeg å få litt pusteproblemer. Han tok hånden min i sin. Han sa med den utrolige, deilige og nydeligste stemmen EVER:

«Går det bra med deg?» OMG!! ?! Det var en helt sinnssyk selvtillitboost.

«Jaja! Bare bra. Men kanskje jeg burde øve litt mer på piruetten min» svarte jeg i håp om å ikke høres så altfor dum ut. Han så på meg i noen sekunder før han brast ut i latter. Det samme gjorde den andre gutten, som jeg ikke var sikker på om var Ole eller Martin. Jeg ble knallrød i fjeset. Er det bare meg eller ble det 100 grader varmere her inne? Latteren døde sakte ut og de to guttene sto bare og så på meg smilende.

«Du heter Vera, ikke sant?» sa Martin/Ole. Jeg var virkelig veldig usikker. Vanligvis ville jeg sett det med en gang. Jeg hadde visst slått hodet ganske så hardt. Kanskje jeg til og med bare drømte dette. De to mest populære på hele skolen, var bare noen få centimeter unna meg. De visste til og med navnet mitt. Ok, nååå jeg svare.

«Jepp, det er meg! Ole sant?» spurte jeg forsiktig. Jeg måtte bare ta en sjans.

«Ja» svarte han jeg hadde funnet ut var Ole (se bilde). Han var virkelig nydelig, og stemmen hans var til å dø av.

«Hey, ikke glem meg da!» sa Chris med ett lite hint av flørting i stemmen.

«Chris» sa han, og rakk ut handa. Jeg smeltet. Nå måtte jeg bare forholde meg rolig.

«Det visste jeg!» sa jeg litt for høyt. Neineinei. Jeg skulle jo ikke si det høyt. Det er så typisk meg.

«Haha, virkelig?» sa Chris enda mer tydelig at han flørtet. Flørtet han virkelig med meg!? Ole smålo.

Ole så på klokken, og så bort på Chris.

«Vel, dette var koselig. Men vi burde vel komme oss hjem snart. Kommer du deg hjem selv?» sa Chris. Jeg hadde bare en 30 minutters spasertur, så jeg sa:

«Jaja, er bare en liten gåtur hjem. Så det går fint» sa jeg.

«Nei. Du kan nok ikke gå hjem med hjernerystelse. Selv om det bare er en liten en bør du holde deg mest mulig i ro.» sa helsesøster bekymret.

«Kom da, vi kjører deg hjem!» sa Chris med et flørtende blikk. Jeg kunne kjenne det kriblet i magen. Det var virkelig ikke til å tro.

«Okei» sa jeg og uten å tenke meg om(som vanlig) dultet jeg svakt borti han med knyttneven, flørtende. Jeg kan virkelig ikke tro at jeg gjorde det der!

Only OneWhere stories live. Discover now