Playing with the wrong guy

Del 21

"Clair, du må tro meg! Jeg mente det ikke, det er bare deg jeg liker." Marcus gikk etter meg.

"Faen da Marcus, pell deg for helvete bort." Hylte jeg.

Alle i korridoren snudde seg for å se på oss.

"Clair." Han stoppet opp.

"Det er over." Sa jeg bestemt.

•

"Har du sett det?" Carmen kom gående bort til meg. Hun så ut som et vrak.

"Hva da?" Spurte jeg nysgjerrig.

"Nesten alt er om deg." Hun tok frem mobilen sin og bladde frem.

Litt for bra fest?

Utro kjæreste er vel det verste, eller hva Clarissa? Alle visste vel egentlig at forholdet deres ikke kom til å vare så særlig lenge.

I går oppdaget Clair, Marcus og Amanda i senga. Kleint eller hva? Clair som ikke hadde drukket noe husker vel alt klinkende klart.

Jeg klarte ikke lese videre. "Her." Jeg gidde mobilen til Carmen og sprang ut.

"Clair?" Carmen ropte etter meg.

"Ikke nå." Mumlet jeg og fortsatte å springe.

•

"Sloss! Sloss! Sloss!" Jeg hadde sittet under et stort tre helt til nå.

Fritimen min var snart over, så jeg hadde egentlig tenkt til å gå tilbake. Men jeg måtte se hvem som slåst.

"Hva er det som skjer?" Jeg presset meg forbi folkene og inn helt foran.

Caine holdte på å banke ut gørra av en annen gutt.

"Caine?" Jeg så overraskende på han. "Slutt!" Sa jeg hjelpeløst. Men han hørte ikke på meg.

"Ikke nå Bambi." Han reiste seg opp og sparket gutten hardt i magen.

"Faen da." Mumlet jeg og satte meg ned foran gutten.

"Pell deg vekk Bambi, må jeg banke deg også?" Han spyttet ut ordene.

Jeg kjente at jeg ble redd, han slår vel ikke jenter?

"Caine, du må roe deg ned." Jeg prøvde å snakke lavt men hjertet pumpet i brystet så det var vanskelig.

"Du kødder med feil person." Mumlet han og sparket til en stein, uansett gikk han.

"Er du ok?" Mumlet jeg.

Personen som lå på bakken vridde seg i smerte.

"Kan noen hente helsesøster?" Ropte jeg, og så på folkemengden.

Heldigvis sprang to jenter i retning av skolen.

"Vi henter helsesøster nå, bare slapp av." Smilte jeg beroligende.

•

"Du er en helt." Carmen smilte til meg og dyttet meg i skulderen.

"Noen måtte jo gjøre noe, alle bare så på mens det skjedde." Sukket jeg.

"Det er sånn ting er med Caine." Carmen trakk på skuldrene.

"Jeg har kunst, og jeg har levert inn et maleri." Unnskyldte jeg meg og sa hade.

•

"Hva faen?" Mumlet jeg. Maleriet mitt som jeg hadde laget var herpet opp.

•

Kunstlæreren sa at jeg ikke rakk å melde på et nytt maleri og måtte trekke meg. Men den gode nyheten var at jeg hadde fått en femmer som et plaster på såret.

Nå var jeg på vei til parkeringsplassen, for å vente på Carmen.

"Jeg hørte du ble glad for forbedringene mine. Bildet ser mye bedre ut nå." Jeg kunne kjenne pust i nakken.

"Neste gang, pass på før du blander deg inn." Stemmen hvisket meg i øret.

Personen slapp taket i meg.

Jeg snudde meg rundt, og så Caine snu seg for å gå videre.

"Jeg kommer til å gå til rektor." Sa jeg bestemt.

Han snudde seg tilbake, og tok et skritt nærmere.

Han var helt opp i ansiktet mitt.
"Ditt trekk."

•

"Hvordan hadde Carmen det?" Xavier kom ned trappa.

"Dårlig. Og det er din feil." Sa jeg frekt.

"Jeg vet." Han klødde seg i nakken.

"Hun kommer forresten over nå." Jeg tok sekken min på ryggen.

"Nå?" Xavier så livredd ut.

Dørklokka ringte.

"Ja nå." Smilte jeg søtt, og Gustav åpnet døren.

"Heia." Carmen smilte, hun hadde tatt med en spansk ordbok, hun skulle nemlig hjelpe meg.

"Skal vi gå opp?" Jeg smilte og gidde jakken hennes til Gustav.

Xavier var som forduftet.

•

"Er han du vet hjemme?" Carmen så opp fra boka.

"Hvis han du vet er Xavier, så ja." Svarte jeg.

"Jeg går å snakker med han." Hun reiste seg opp og lukket boken igjen.

•

Carmen

Jeg gikk opp trappen opp til rommet hans, han var mest sannsynlig her.

Hjertet banket, hva om han ikke ville snakke med meg? Men jeg måtte virkelig snakke med han.

Jeg banket forsiktig på soveromsdøra.

"Kom inn."

Jeg samlet all motet jeg hadde og lukket opp døra.

"Carmen?" Xavier stirret på meg med et tomt blikk.

Jeg lukket døra bak meg.

"Hei." Jeg rødmet, hvorfor var jeg så klein?

"Er du okei?" Han dro dyna opp under armene.

"Ikke egentlig." Mumlet jeg. "Hadde du egentlig følelser for meg?" Jeg så bort på Xavier, og skyldfølelsen vistes i øynene hans.

"Carmen jeg, jeg...."

"Jeg mener det, brukte du meg bare?" Stemmen min hadde blitt sintere.

"Jeg mente aldri at det skulle gå utover deg." Han så ned.

"Jævla douchebag." Mumlet jeg, og slamret døra hardt igjen bak meg.

Clarissa

Døra braste opp, Carmen kom springende inn. Hun rasket med seg sekken sin, og startet å pakke tingene opp i den.

"Hva skjedde?" Spurte jeg overrasket.

"It's my fault." Carmen lukket igjen sekken. "Jeg skulle skjønt det. For en dritt."