Playing with the wrong guy

Del 16

Jeg brukte fridagen min til å pugge, ja party. Jeg lå utstrakt på den store sengen min med en flaske iskald limonade, og en bok. Jeg leste det samme kapittelet flere ganger, om og om igjen. Jeg hadde drukket opp glasset mitt, den fjerde gangen jeg startet på nytt. Jeg reiste meg dermed opp og gikk for å hente mere, på veien sjekket jeg mobilen. Det var 3 tapte anrop fra Christie, en melding fra Marcus og noen som hadde kommentert på bildet mitt. Jeg åpnet først meldingen, såklart. "Finne på noe?😏" sto det. Jeg stirret intenst på emojien før jeg svarte han. "Hva skal vi finne på da?" Jeg gikk inn på kontaktene mine og ringte tilbake Christie.

"Hvordan i HELVETTE kunne du gjøre noe sånt? Vi skulle jo liksom være bestevenner!" Hylte Christie. "Hva snakker du om?" Spurte jeg forvirret. "Xavier vil aldri tilgi meg, og det er din skyld!" Christie hulket og snufset. "Jeg har ikke sagt noe." Sa jeg, men hun hadde allerede lagt på. Hva hadde skjedd nå? Før jeg fikk tenkt over det gikk jeg ute på fortauet, på vei til Christie.

Jeg gikk inn i gangen deres, uten og banke på. "Hva faen gjør den hurpa her?" Amanda hylte mot meg, vent. Hvorfor var hun her? Jeg så meg forvirret rundt etter Christie, hun satt sammenkrøpet inni et hjørne. "Hvordan våger du å komme hit etter det du har gjort?" Amanda gikk faretruende mot meg på hælene sine. "Jeg har ikke gjort noe." Protesterte jeg og trakk meg et skritt tilbake. "Hvordan kunne da Xavier vite at jeg var utro?" Hulket Christie og la hodet i fanget. "Jeg lover at jeg ikke har sagt noe." Jeg prøvde og gå mot Christie men Amanda stoppet meg. "Løgnene dine er ikke velkomne her." Hun dyttet meg raskt ut døra og låste den fort igjen. "Faen." Mumlet jeg og prøvde å banke på, jeg gjorde det i sikkert ti minutter men ingen åpnet. Skuffet og irritert begynte jeg og tusle hjemover.

Jeg følte meg så lei at jeg tok frem et lerret og fant frem alle malesakene mine. Jeg måtte uttrykke følelsene mine!

"Clarissa, nå er det middag." Sa Veronica, jeg snudde meg kjapt. "Kan du ikke starte å banke på?" Mumlet jeg. "Så fint bilde du har laget!" Utbrøt Veronica og så på lerrete mitt. Hun tuslet bort til meg og tok det opp. Jeg hadde sittet her helt siden i formiddag og malt. Jeg sukket lavt, og prøvde å rive bildet til meg. "Dette må vi henge opp!" Smilte hun fornøyd. "Nei plis." Mumlet jeg bedene. "Gutter, se på bildet til Clarissa!" Hun var allerede på vei ned trappa, med bildet mitt selvfølgelig. Jeg sprang etter henne, men ble møtt av en gjeng med gutter og Veronica som stirret intenst på bildet mitt. "Hvor er Xavier?" Spurte jeg forundret, jeg kom med en gang på at han var sikkert kjempe lei seg. "Han sa han ikke følte seg så bra." Mumlet Veronica og trakk på skuldrene. Jeg nikket sakte, og presset meg forbi folkemengden.