Playing with the wrong guy

Del 3

Jeg hadde ikke sett Marcus resten av skoledagen, jaja like greit. Jeg trengte ikke et nytt innlegg om meg på sladderbloggen. Nå ville jeg bare hjem, jeg trakk på skuldrene idet jeg hoppet inn i bilen.

"Er det noe galt?" Spurte Xavier. Jeg snudde meg vekk fra vinduet, Jacob skrudde ned på musikken og Adam snudde seg også mot meg. Jeg trakk pusten. "Det er så mye på en gang, de stygge innleggene om meg på sosiale medier, personer som bare vil være venn med meg siden jeg er venn med dere, hviskingen, fnisingen og stirringen, huff. Jeg forstår bare ikke hvorfor." Sier jeg med en klagete og irritert stemme. Adam ser usikkert ned og sukker. "Det er da vel ikke så ille med popularitet?" Spørr Jacob. Jeg himler med øynene, kanskje disse guttene bare er overfladiske drittsekker likevel.

Med en gang vi kom hjem heiv jeg jakka og skoene mine til Gustav sånn at han nesten datt, så sprang jeg opp på rommet mitt. Gud, jeg er dramatisk! Siden det enda var to timer til middag tok jeg fram hodetelefonene mine og satte på musikk mens jeg prøvde å gjøre lekser.

Jeg visste ikke om jeg var sur eller bare sliten, men jeg fikk heldigvis gjort all spansken og øvd på glosene. Ved middagen hadde jeg holdt meg rolig og spist middagen som en normal person. Veronica måtte jobbe overtid, så hun var ikke her. Det betydde at jeg satt med Xavier, Adam og Jacob noe som burde ha vært kleint, men det var det ikke. Tvert imot så satt vi å snakket som om ingenting hadde skjedd i bilen. Jeg flirte hele tiden, jeg skifter jo mening om guttene hele tiden. Men i det ene øyeblikket er de liksom douchebags å hører ikke ordentlig etter hva jeg sier og snakker nedlatene til meg. Men i det neste tuller de med meg, og får meg til å føle meg spesiell. Typisk gutter.

Etter middagen gikk jeg opp og fant fram tegnesakene mine og resten av dagen gikk fort over når jeg tegnet, klokken 10.30 gikk jeg å la meg.

Vekkeklokka vekte meg morgenen etterpå, først sprang jeg ned til frokost og så tok jeg på meg skoleuniformen og gikk inn på badet for å børstet håret mitt og ta på litt sminke. Det banket på baderomsdøra mi. "Hva er det?" Ropte jeg. "Jeg må spørre deg om noe." Ropte Veronica tilbake. Jeg sukket, og gikk ut av badet. "Hva er det?" Spurte jeg og la armene i kors. "Jeg tenkte det ville vært koselig å hatt en overnatting med noen av jentene fra skolen, sånn at dere blir bedre kjent!" Veronica gliste, jeg klarte ikke å holde borte et smil. Dette kunne faktisk bli gøy! "Hvor mange er noen?" Spurte jeg og flirte. "Hmmm, 10 stykker kanskje." Jeg måpte, det kunne hun da ikke mene. Så mange? "Ja, dere kan jo sove i sommerhuset våres!" Sa Veronica entusiastisk. "Hvor ligger det?" Spurte jeg. "Hove." Smilte Veronica. Jeg smilte og nikket. "Kan vi snakke mer om det senere?" Spurte jeg og så på klokka. Veronica nikket og gidde meg en rask klem før jeg sprang ut i bilen.

"Treging." Mumlet Jacob idet jeg satte meg inn. Jeg bare geipet til han som en barnslig liten unge.

Jeg måtte finne ut hvem jeg ville invitere, selv om jeg egentlig ikke hadde likt noen av jentene jeg hadde snakket med. Men det måtte da finnes noen her som jeg kunne være venn med. Siden jeg ikke hadde time med Adam sa jeg bare hade til guttene ved inngangen og gikk for å finne bøkene mine.

"Vi skal ha en slags kunstkonkurranse. Alle skal tegne eller male minst to bilder så skal vi velge fem bidrag som skal da konkurrere mot fem andre skoler. Hvis du kommer på førsteplass får du en sjekk på femten tuser kroner og en sekser. Og en andreplass gir deg fem tusen kroner og en sekser." Mr Bell leste opp fra et ark. Jeg tenkte litt over hva han hadde sagt og jeg følte at jeg skulle prøve, kanskje ikke vinne men få bidraget mitt videre. Vi fikk hele timen til å forberede oss og tenke på hva vi skulle lage. Jeg hadde tenkt å lage en jente med langt bustete hår som har på seg en lang svart kappe med en hette som dekker ansiktet. Det er mørkt og hun står ute og fullmånen står å lyser, mens hun holder en fargerik sommerfugl som skal symbolisere håp. Jeg tenkte også at i bakgrunnen skulle være en stor og mørk skog. Jeg hadde også tenkt å male, siden jeg synes det blir penest. Jeg hadde laget en skisse og jeg skulle akkurat til å gå for å finne lerret da det ringte ut. Jeg skulle først gå til kantina og spise så hadde jeg fritime!

Jeg gikk forbi musikkrommet da jeg hørte "What makes you beautiful" fra innsiden, altså melodien. Jeg så inn og der sto det en høy, tynn jente med brunt hår ned til skuldrene, hun spilte på en klarinett. Jeg klarte ikke å se ansiktet fordi hun sto med ryggen til. Jeg nølte et sekund før jeg gikk inn. "Wow, du er god!" Sa jeg entustiastisk. Hun skvetter til og snur seg. "Unnskyld jeg mente ikke å skremme deg, men jeg sto utenfor og jeg elsker One Direction også da måtte jeg bare gå inn." Smilte jeg unnskyldende. Jenta la vekk klarinetten. "Jeg er Clarissa, men bare kall meg Clair." Jenta løftet blikket og så på meg. "Jeg vet hvem du er, hele skolen vet hvem du er." Sa hun. "Oi, sorry det var ikke ment frekt altså. Unnskyld! Jeg er Crystal." Sa hun og smilte skjevt. "Vel Crystal, la oss gå å spise noe. Blir du med?" Spurte jeg. Hun nikket, yey endelig en venninne!

Jeg tok litt salat før jeg og Crystal satte oss ved guttene. Crystal nølte litt før hun satte seg vedsiden av meg, folkene rundt oss så stygt på Crystal før de gidde henne litt plass. "Folkens, dette er min nye venninne, Crystal!" Jeg smilte ved tanken på at jeg hadde kalt henne en venn. Selvfølgelig siden Adam er Adam, gidde han Crystal smilet sitt og rakte fram hånda på en høflig måte. "Hyggelig å møte deg." Sa han og ristet hånden hennes. Jeg hadde funnet en å invitere på overnatting.