Playing with the wrong guy

Del 2

Viktig info om historien!
Heia, de tre guttene heter Jacob, Adam og Xavier. Jacob er nitten, Adam er sytten og Xavier er atten. De heter Carington til etternavn.
~~~~~~~~~~~~~~~
5 timer senere
Etter jeg hadde funnet meg til rette spiste jeg middag med min midlertidige familie. De var veldig koselig selv om guttene var en smule, ja hva kan jeg si? Rare. Etter middagen hjalp jeg Veronica med oppvasken, englebarn, ja jeg vet.

Klokken 11.30 gikk jeg å la meg på mitt nye superkule rom!

Jeg våknet av at tre gutter sto å hoppet i senga mi klokken syv om morgenen. Jeg jagde dem ut og tok en lang varm dusj. Jeg fant fram en svart bukse og en mørkeblå hettegenser uten ermer. Jeg børstet håret og lot det være løst. Jeg gikk ned trappen og så luktet jeg PANNEKAKER! Jeg sprang inn i på kjøkkenet. Guttene satt ved bordet i pyjamas og spiste. Jeg satte meg ned vedsiden av Xavier og tok en pannekake selv. Vi satt sikkert en time ved kjøkkenbordet og spiste og pratet. Når klokka var 11 gikk jeg ned på treningsrommet og trente en time før jeg dusjet på nytt igjen. Jeg gruet meg virkelig til sommerferien var over, og det var bare fire dager til. Jeg var redd for at folk ikke skulle like meg, jeg hadde ikke hatt så veldig mange venner hjemme.

"Jacob?" Brølte jeg. Han var to år eldre enn meg og selvfølgelig sterkere og høyere enn meg. "Gi meg den!" Roper jeg og hopper etter bh'en min. Jeg ser stygt på han og tramper han så hardt jeg kan på foten, idet øyeblikket han ynker seg og skvetter til snapper jeg bh'en ut av grepet hans og løper. Han løper mot meg, fyfader han er rask. Jeg springer og sklir på en sokk når jeg skal løpe opp på rommet mitt. Jeg detter pladask på gulvet og Jacob står og ser på meg, han flirer. "Dust." Mumler jeg og reiser meg opp. "Er alt i orden?" Roper Veronica fra stuen. Jeg og Jacob ser raskt på hverandre og bryter ut i latterkrampe. Adam kommer ut fra badet og ser på oss. "Tullinger." Sier han, noe som for oss til å flire enda mere. Kanskje disse guttene faktisk ikke var så ille.

4 dager senere (Sorry for mye hopping i historien, skal skjerpe meg)

Jeg strevde hektisk med å få meg skoleuniformen, klokka var halv åtte og jeg hadde enda ikke stelt meg eller spist frokost. Jeg spurtet inn på badet og ordnet håret i en høy hestehale og stappet toalettmappa mi i sekken. Jeg løp ned, der sto frokosten klar og jeg gaflet i meg litt eggerøre. "Sulten?" Spurte Adam og så skeptisk på meg. "Kan ikke en jente spise?" Mumlet jeg fornærmet. Han bare smilte, det mørke håret hans var fullt av hårgéle (typisk gutter) men egentlig så var det ganske søtt. Nei hvafader nei. Sa jeg akuratt det? Nei.

Jeg satt på med guttene til skolen, og med en gang jeg gikk ut av bilen startet folk å hviske og se på meg. Jeg er jo ny og sånn men det er vel ikke SÅ himla spesielt? "Hvorfor stirrer alle?" Hvisket jeg til Xavier. Han bare så dumt på meg. "Du blir vant til det." Jeg tenkte på det, skulle det liksom være normalt at folk dreiv og så på deg og hvisket? Denne byen var virkelig forvirrende. Jeg sukket og prøvde å holde følge med Xavier, Adam og Jacob. Når vi kom inn i gangen snudde alle seg og så på oss, folk gikk et skritt tilbake for å gjøre plass til oss. Det føltes ut som på film, da de populære gikk i slowmotion, håret deres flagret og tiden sto liksom stille. Jeg tvilte ikke på at guttene var vant til dette, de så utrolig bra ut og de hadde alle et sjarmerende smil. Sa jeg det? Jeg ristet kraftig på hodet. "Er det noe galt?" Spurte Xavier og snudde seg mot meg. "Hmm, neida alt går fint." Forsikret jeg han om og smilte et uskyldig smil. Adam bestemte seg for å følge meg til registreringskontoret og han hjalp til og med å bære bøkene mine. Siden vi hadde time sammem følte jeg meg ikke så ensom. Jeg kjente blikk i ryggen og hørte lav hvisking bak meg hele timen, takk for å gjøre første skoledag bedre.

Etter timen var over fant jeg de andre guttene også å vi gikk sammen til kantina. Jeg satt meg ned vedsiden av Adam og etter hvert begynte flere å sette seg vedsiden av oss. Mange ville snakke med meg, endelig!

Det skulle jeg ikke sagt, enten var det innpåslitne gutter eller falske jenter som ville vite hvor jeg fikk manikyr. For å si det sånn, var alle disse folkene fjortiser. Jeg ble lei etter sikkert ti minutter og reiste meg bare opp for å gå, i det sekundet så ALLE på meg, jeg mener det føltes sånn. Sikkert ingenting. Jeg startet å gå mot søppeldunkene. Plutselig kjente jeg et fast grep rundt hoftene mine. "Skal du gå allerede?" Hvisket noen inn i øret mitt. Adam. Jeg ble overrasket og klarte ikke si noe. "Je-e-e-g er ikke s-u-u-u-lten." Fikk jeg stammet fram. Adam slapp meg og gliste, for en dust. Alle så fortsatt på oss, eller det føltes sånn ut. Igjen. Jeg dyttet han vennskapelig i skulderen og gikk.

Selvfølgelig på veien ut kræsjet jeg i søppeldunken og datt ned på gulvet. Gud så flaut. "Trenger du hjelp?" Jeg så opp, en gutt. Kanskje to år eldre enn meg, brunt hår, brune øyne, høy og muskuløs kropp. Markerte kinnbein og en rett nese, munnen var helt passe fyldig, og helt ærlig. Han var døds søt! Han så fortsatt på meg, shit han hadde spurt meg om noe. Vent, hva hadde han spurt om? Beste hukommelse prisen går til meg, totalt. Han så fortsatt på meg, jeg nølte. Han rekte fram handa og hjalp meg opp. "Takk." Sa jeg og så på han. "Wow han hadde fine øyne." Jeg så drømmende på han. "Vent, sa jeg det høyt?" Jeg så usikkert på han, heh. "Ja, det gjorde du." Flirte han. "Du har pene øyne du også." Jeg rødmet, hadde jeg akkurat sagt rett ut til en fyr at han hadde fine øyne? fyfader jeg er rar. "Jeg må gå nå, heh." Mumlet jeg og så på klokka. "Jeg håper vi ses rundt omkring." Sa han. Wow, så perfekt han var. Jeg smilte unnskyldende og gikk ut av kantina. Mobilen min plingte. "5 nye varslinger" sto det, en anonym blogg hadde lagt ut et innlegg om meg.

Clarissa Amélie Wiltshire
Hvem er denne jenta? Clarissa eller Claire er den nye gjesten i familien Carington. Hun har tydeligvis blitt litt for god venn med Adam Carington, eller er ikke han nok for henne? Skal hun gå etter Marcus Arundell? Eller kanskje en av de andre Carington brødrene?

Så var det et bilde med meg og Adam og vedsiden av var det bilde av meg og Marcus. Disse sladderbloggene var så patetiske, men jeg fikk nå vite hva den kjekke gutten het. Marcus. Jeg dreit langt oppi hva denne bloggen sa, herregud så teit. Håper alle er enig med meg....