Ild

Kap 1

Eka's pov

"Det er denne. Jeg kan føle det." jeg stirret på den store steinbygningen. Akvo rynket øyenbrynene. "Er du sikker? Vi har vært gjennom hundrevis av skoler, og på omtrent alle har du sagt "dette er denne."" han snøftet. Jeg merket et svakt vindpust, og plutselig sto Lorin ved siden av meg. De isklare øynene hennes var oppsperret og ivrige. "Det er denne," sa hun åndende. "Jeg føler deg også." Og ja, jeg følte en slags dragning. En dragning vekk fra dette stedet. Men den ignorerte jeg. Vi skulle til å finne ilden!

Det ringte ut. "Klar, ferdig gå," sa Akvo sarkastisk. Idet alle ungdommene strømmet ut blandet vi oss med mengden. Jeg trodde vi måtte bruke idag og imorgen til å finne fram til ilden, men det gikk så fort. Jeg så henne etter ti minutter, og skjønte at det var henne. Jeg så at Lorin hadde sett henne også. Det var en jente, hun satt langt vekk fra de andre, med knærne oppunder seg og de spinkle armene knuget rundt dem.

Hun hadde brunt hår, men det minnet på en måte om flammer, sånn som det flagret og bølget seg nedover ryggen hennes. Det var noe rødt i det også. Hun hadde kritthvit hud, glatt og stram over skjelettet. Og øynene hennes var ildrøde. Knallrøde, skumle. Ikke rart ingen nærmet seg henne.

"Hei," sa jeg, mildt. Hun så opp mot meg. Hun var kanskje et eller to år yngre, fjorten, kanskje. Liten for alderen. Hun så skremt ut. "Vi har kommet for å hente deg," sa jeg. Hun stirret redd på meg. "Hvor?" spurte hun med en litt hes stemme, som om hun hadde svelget aske. "Tilbake til Treningssenteret," sa jeg. "Vi skal forklare alt senere, bare bli med oss?" Hun ristet på hodet, og jeg merket at Akvo sto ved siden av meg. Lorin på den andre siden. "Vær så snill," ba hun. "Du er spesiell, vet du? Du har krefter. Sånn som oss."  Jenta var stille, lenge, så nikket hun. "Jeg vet. Jeg kan gjøre... ting. Med... ild." Det virket som om hun var redd for å so det.

"Greit, jeg blir med," hvisket hun, det var rettet mot Lorin, men det var Akvo hun så på. "Hva heter du?" spurte jeg. "Seraphine," sa hun. Hun skulte litt ned på de slitte joggeskoene sine. "Fint navn," sa jeg oppmuntrende. Hun smilte litt. Så reiste hun seg. Lorin lo plutselig, og alle skvatt. "Yes!" lo hun. "Endelig fant vi deg! Vi har lett i dagevis. Det blir så deilig å komme hjem!" Jeg lo jeg også. "Du var vanskelig å finne," sa jeg til Seraphine. "Kom, nå drar vi,"