Ild

Kap 6

Etter middagen hadde jeg fri. Jeg satt på sengen min, og så ut av vinduet. Akvo svømte rundt i vannet, igjen. Han lagde nesten ingen krusninger, men var raskere enn en hai. Jeg tror ikke han trente, han... gjorde det bare bare fordi han likte det. Jeg så på han. Så bestemte jeg meg. Selv om det med vannet bare var et triks, trodde jeg ikke Akvo likte meg enda. Men jeg likte han. Og min første dag i Treningssenteret var enda ikke over, så jeg var fast bestemt på å endre førsteinntrykket hans. Og hvordan skulle jeg gjøre det? Ved å vise han at selv om han tenkte at jeg skulle frykte han, så gjorde jeg ikke det. Jeg skulle snakke med han på hans territorium. Jeg gikk in i walk-in-closetet, og fant en sort badeshorts, og en knall rød badedrakt. Ikke rart at det var det eneste badetøyet, gjemt vekk i en krok. Jeg var jo tross alt ildbæreren.

Etter å ha tatt på meg badetøyet, gikk jeg ned til det gigantiske, dype badebassenget. Akvo så meg komme, men ignorerte meg. Han svømte bare videre. Da jeg satt meg ned ved kanten, med beina i kors, begynte han på en runde rundt det gigantiske bassenget. Det tok bare tjue sekunder, enda jeg nesten ikke kunne se andre enden av bassenget, og han sikkert ikke gjorde sitt beste. Etter det svømte han ned på dypet. Jeg bestemte meg for at noen måtte si noe, så da han kom opp, sa jeg: "Hei," med en passe tilbakeholden beskjedenhet. Han nikket. "Kommer du hit ofte?" spurte jeg og krympet meg når jeg hørte hvor uvanlig lys stemmen min var. "Ja," sa han. "Sitter du i en lavasjø ofte?" Jeg lo. "Nei," Jeg så ned på vannet. "Men du må virkelig like det," hvisket jeg, litt til meg selv. "Kanskje jeg prøver..." jeg stakk foten ned i vannet. Akvo bare stirret på meg. Men jeg var overhodet ikke forberedt på smerten som plutselig skjøt gjennom foten min! "Au!" hylte jeg, og trakk foten til meg. Jeg ramlet bakover, vekk fra vannet og så på foten. Til min forferdelse så jeg at hele var dekket av hovne, blodige blemmer! Jeg stirret hikstende på foten, og ynket meg da jeg snudde på den for å se den tydeligere. Hele foten var blodig, og bankende. 

"Går det bra?" gispet Akvo forundret. Jeg holdt på å riste på hodet, men nikket isteden. Akvo stirret på foten min. Jeg stirret på foten min. Etterhvert ga smertene seg, og jeg prøvde å reise meg opp. Prøvde. Det gikk ikke bra; foten var fremdeles vond å stå på. Da gjorde Akvo noe jeg i hvert fall ikke forventet. Han begynte å le. Han hikstet av latter, mens jeg hikstet av smerte. "Hva?" freste jeg, "synes du det var morsomt?" Han hikket, og sa "Du skulle sett uttrykket ditt!" Han fortsatte å le, og tok en baklengs salto opp i luften og landet i vennet med et plask. "Jeg kan skade deg! Ha!" Så pekte han med en ristende finger mot meg. "Du må passe deg nå, for du er ikke det dominerende elementet lenger! Jeg, vannet, vinner over alt!" Jeg kjente sinnet boble opp i meg, og jeg måtte knytte nevene sammen for å ikke mane fram masse ild og skyte alt i det stygge trynet hans. "Jeg kan ikke tro at du morer deg over dette!" jeg hylte nesten. "Din motbydelige, ekle vanskapte frik!" jeg knurret. "At de andre orker å se på deg!" Jeg hinket meg opp, og stormet (mer eller mindre) tilbake til rommet mitt. Inne på badet fant jeg fram en rull med bandasje. Sint surret jeg den om foten min. Så trakk jeg av meg badetøyet og på med en rød pysjbukse og en rød singlet. Under det kremfargede teppet surmulte jeg fortsatt, men sovnet fort. Og våknet til et skrekkelig, margfrysende skrik.