Ild

Kap 5

"Det går ikke," stønnet jeg oppgitt. "Prøv litt til," oppmuntret Jer. Han sto over der jeg satt på huk på ild-enga. Det var det den het. Jeg rynket pannen, forestilte meg ilden inni meg og prøvde å presse den ut fra håndflatene. Det gikk ikke. Jeg så ned på den lille kvisten jeg liksom skulle brenne. Det virket som om den hånet meg. Vi satt i utkanten av ild-enga, og jeg kunne se ned til svømmebassenget, der Akvo svømte rundt. Synet av Akvo i bar overkropp hadde distrahert meg litt, men Jer passet på at jeg hadde 110% av konsentrasjonen min rettet mot kvisten. Jeg presset litt til. Kanskje det bare var den brennende solen, men jeg syntes jeg så håndflatene gløde litt. Oppmuntret av dette presset jeg enda litt, mer, og en flamme brøt ut i min høyre håndflate. Jeg ble så forundret og begeistret at jeg glemte konsentrasjonen. Flammen spratt tilbake til under huden.

"Bra," sa Jer. "Et absolutt fremskritt fra for noen timer siden." Solen nermet seg horisonten nå, og Jer hadde øvd med meg helt siden Akvo skjøt alt det vannet på meg. Jeg var ikke sint på han lenger. Alle kunne jo skjønne at han bare gjorde det fordi han tenkte sinne ville hjelpe meg. Han var så smart.

Jeg presset enda mer, og der kom flammen tilbake igjen. Litt etter dukket det opp en i den venstre hånden også. Jeg holdt de mot kvisten helt til den tok fyr. Så datt jeg fornøyd tilbake på rumpa, og pustet ut. "Bra, Sera!" oppmuntret Jer meg. "Du greide det! Nå tror jeg kanskje du trenger å hvile evnene litt. Middag! Kan du si ifra til Eka?" Jeg nikket. "Hvor er han?" Jeg så meg om, i håp for å oppdage ham. "Han er i treningsrommet for jord. Tredje dør til venstre. Det står "soil" på døra." Jeg gikk inn, og fant døra. Forsiktig åpnet jeg den, og gikk halvveis inn. Det var et helt rundt, stort rom, høyt under taket. Det var veldig lyst der. Bakken, og jeg sier bakken, var dekket av jord, og på noen flekker vokste det grønt og frodig gress.

Midt på gulvet satt Eka, med ansiktet ned mot bakken. Han holdt hendene ut mot et lite dyr, en ulv, flettet av gress, kvister, jord og blader. Han fikk dyret til å gå rundt i sirkel, og grave i jorden. "Ehm, hei?" sa jeg, litt sjenert. Han så på meg, og dyret falt sammen i en haug av jord. "Er det middag?" spurte han vennlig. Det virket som om Eka var veldig opptatt av at jeg skulle føle meg velkommen. "Ja," sa jeg, og nikket. "Jeg skal vise deg hvor," sa Eka ubesværet. Han reiste seg opp, og jeg følte meg underlegen ved siden av hans høye skikkelse. Jeg rakk han kanskje til skulderen. Han gikk ut, og jeg fulgte etter. Vi gikk ut på den plenen jeg hadde ankommet. Der var det et langt bord, med parasoller over. Det var dekket på med pasta. Jeg ble glad da jeg så at det var brus, og ikke vann, som var der. Etter at jeg hadde brutt ut i flammer, hadde jeg oppdaget at å drikke vann svei i halsen. Ikke vondt, men irriterende og bittelitt ubehagelig. Men jeg kunne drikke brus fint. Vi satte oss ned med de andre som allerede var der. Pastaen smakte kjempegodt, og Lorin fortalte noen vitser som fikk meg og de andre til å knekke sammen i latter. De fleste gikk ut på at hun var en flinkere elementbærer en Eka, men likevel.

Mens jeg satt der, følte jeg noe jeg aldri noensinne hadde følt. Jeg følte meg hjemme. Da jeg var liten, bodde jeg på et barnehjem. Noen brannmenn fant meg inni vrakrestene av en gammel fabrikk som hadde brent ned. En bitteliten toåring, med blek hud, mørkebrunt hår og ildrøde øyne. På barnehjemmet ertet de andre meg for at jeg var så annerledes og ikke hadde noen venner, men ingen turte å nærme seg meg på grunn av de skumle øynene mine, og det at jeg var så hissig. På skolen følte jeg heller ikke at jeg passet inn, og den følelsen fikk meg til å bli redd og ødelagt, og jeg fulgte ikke med på skolearbeidet, men heller stirret ned i pulten og håpet dagen snart var over. Her var alt dette glemt.

_______________

Hei! Leser du historien min? Liker du den, så please vote eller kommenter!

Da blir jeg utrolig glad:D Liker ikke stumme lesere, vettu;)