Ild

Kap 2

Sera's pov

Da jeg sa ja til å bli med de tre ungdommene, var det ikke gutten med de grønne øynenes milde ord jeg ble overbevist av. De var han andre. Plutselig bare var han der, med et uttrykk som tydet på at han kjedet seg. Åh, han. Han var nydelig. Svart hår, men ikke kullsort, liksom. Det bølget seg. På en måte beveget det seg selv når han sto stille og det ikke var vind. Solbrun. Og de øynene. Blå som havet. Akkurat som havet. Det virket nesten som om de skiftet litt farge da jeg så på dem. Først var de sjøgrønne, så ble de mørkeblå, så marineblå, og klare så det virket som om jeg kunne se inn i sjelen hans. Han hadde en nydelig sjel. Tenkte jeg meg.

"Greit, jeg blir med," sa jeg, hviskende. Jenta med de hvite, lange håret lo og sa noen ting jeg ikke hørte. Hun var kanskje den vakreste jenta jeg hadde sett. Grå øyne, som likevel var veldig klare, som luft. Klarere enn gutten med det mørke håret. Hun hadde veldig blek hud, nesten gjennomsiktig. Og når hun beveget seg, minte hun meg om luft. Den siste, kanskje lederen, var en gutt med skog-grønne øyne. Han hadde olivenbrun hud og en veldig sunn kropp. Sunt fjes også. En del fregner, og håret hans var brunt som jord. Ikke tynn, men slank. Han sa: "Kom så drar vi." De snudde seg og gikk. Jeg fulgte etter, og vi gikk i taushet helt til vi kom til en liten sidegate i et møkkete smug. Eneste andre der var en uteligger som ikke rørte seg.

Jenta tok hånden min, og jeg skvatt. "Jeg heter Lorin," sa hun. Øynene hennes var snille. Hun slapp hånden, og strakte begge hendene ut mot ingenting, lukket øynene og konsentrerte seg. Snart dukket det opp en liten sky. Skog-gutten sukket. "Du vet, vi kan reise på andre måter, Lorin." "Jeg vet det, Eka, men min går fortest," sa Lorin lett. Eka sukket igjen, og gikk opp på skyen. "Kom," sa han til meg. Jeg gikk nølende opp. Den kjentes veldig myk å stå på. Den siste gutten rørte seg ikke. "Jeg kommer meg hjem selv," sa han nølende. "Greit," sa Eka. Skyen begynte å stige, men jeg satt meg ikke ned, jeg visste at jeg ikke kom til å falle av. Plutselig skjøt den framover, og jeg grep instinktivt tak i armen til Lorin. Hun gispet, og skyen falt et par meter. Eka trakk hånden min vekk. "Vi må ikke forstyrre henne." sa han. "Vi er fremdeles ganske ukjente i magiens verden." Jeg nikket.

Etter å ha kjørt på den lille skyen i kanskje to timer, spurte jeg bekvemt: "Ehm, hvorfor er ikke han andre..?" Eka svarte meg, siden Lorin sto i dyp konsentrasjon. "Akvo tenkte bare på Lorin. Hun har aldri måttet bære tre stykker før, og nesten aldri reist så langt som dette." Men jeg så på han at det var en annen grunn også. Jeg stirret anklagende på han til han ga etter. "Akvo... har ikke mye til overs for ild." innrømmet han. Jeg forventet en forklaring, men Eka bare stirret på horisonten. 

Det var lenge siden vi hadde sett noen hus nå. Vi kjørte over et fjell-landskap. Etter en halvtime kunne jeg se hav i det fjerne. "Snart er vi der," mumlet Eka. Det tok enda en time. Så fikk jeg øye på et hus. Da vi kom nærmere, angret jeg på at jeg hadde brukt ordet hus. Palass, kanskje. Det var hvitt, og med to-tre etasjer. Et gigantisk formløst svømmebasseng på den ene siden. På den andre var det en liten eng, som så ut til å være laget av stein. Det var også en vanlig eng der. Huset lå på en kjempestor klippe, mange mange golfbaner stor. Nedenfor klippen var det et rolig hav, på den ene siden, noen hundre meter bortenfor huset, var det en skog så langt øyet kunne se. Skyen dalte.  I en av de gedigne hagene synes jeg jeg så en noen folk som ventet på oss. Og ja, fem-seks personer sto der.

Snart var vi helt nede. Jeg hørte et lettet sukk bak meg, og skyen forsvant en meter over bakken, og jeg falt sammen nede på gresset. Ved siden av meg sto Eka og Lorin. Jeg så at en av personene var Akvo. En mann kom gående mot oss. Han var kanskje tretti, med grånede, lysebrunt hår, noen oppvakte, stormgrå øyne og et stort arr som strakte seg over øyet og ned på kinnet. "Velkommen," smilte han. Han så sterk ut. Selv så ung han så ut, lå det stor alderdom bak øynene. "Jeg heter Jeremiah, kall meg Jer," sa han med en rolig stemme og strakte ut hånden. Jeg tok den. "Seraphine," sa jeg. "Ah, jeg forstår," sa han. Jeg så spørrende på han. Han lo, det var en varm lyd. "Jeg vet, det er mye hull som må fylles. Kom Seraphine, vi må ikke komme for sent til møtet."

__________________________________

Hei, håper du liker historien min! Forhåpentligvis blir det mer spenning

*blunk *blunk

Please kommenter, det betyr MYE, uansett hva dere mener!