Ild

Kap 10

Luften, så plutselig kald og hard, pisket meg i ansiktet som kniver og tvang øyelokkene mine opp. Jeg falt med hodet først, ansiktet vendt mot det store blå som kom farlig nærmere og nærmere. Jeg visste hva som ville skje når jeg traff den. Da jeg stakk foten nedi saltvanns-bassenget i noen sekunder, brøt det ut brennende blemmer og hele foten ble til et sår! Ville jeg overleve å bli badet fra topp til tå i den blanke døds-væsken? Tanken på det fikk hjernen min til å fryse til is av skrekk, og jeg begynte å skrike høyere enn jeg trodde var mulig. Hjertet mitt blafret av skrekk, og det virket som om porer, lunger, og alle kroppsorganer holdt pusten. Bølgene bruste. Det var bare tretti meter under meg, og hvis ikke smertene tok livet av meg, så ville nok fallet gjøre det. Jeg forberedte meg på smerte og død, da jeg merket... helt plutselig - en kraftig luftmotstand, som slo meg tilbake så jeg bremset i luften, en meter over havet. En bølge sneiet kinnet mitt, og jeg svimte av, av sjokket.

"Sera!" skrek noen inn i øret mitt, og øynene mine for livredd opp. Lorin sto bøyd over meg, blekere enn vanlig, og brystet hennes hevet og senket seg veldig raskt. "Hva er det?" spurte jeg redd. "Du kunne ha vært død!" hviskeropte Lorin og satte seg ned. Hun slappet tydeligvis veldig av, for skyen dalte litt. "Du besvimte," sa hun alvorlig. Jeg nikket. "Hvor lenge?" spurte jeg skjelvent. "Det er bare noen sekunder siden jeg reddet deg med luftstrømmene," opplyste Lorin skremt. "Se på kinnet ditt!" Jeg tok meg til kinnet. Jeg kunne kjenne brannboblene som eset opp over stramt, rødt kjøtt. Au. Jeg gnisset tenner idet smerten boblet opp. Tenk om Lorin ikke hadde reddet meg! Jeg krøp bort fra kanten, og prøvde å komme meg så i midten av skyen som mulig. Jeg skottet bort på Lorin; hun konsentrerte seg om å få skyen på rett kurs. "Takk," sa jeg takknemlig. "Ingen årsak," gryntet hun fraværende. Plutselig la jeg merke til at vi drev inn mot land. "Hva skal vi?" spurte jeg. "Jeg må hvile," mumlet Lorin. "Vi finner de andre og slår leir for natten." Jeg tenkte i mitt stille sinn at å finne de andre ikke virket så veldig lett, siden Akvo var ett eller annet sted i havet og Eka raste gjennom en skog, men, tenkte jeg. Jeg overlater det til proffene. Skyen oppløste seg på en liten gressflekk, og jeg datt klønete gjennom den. Hvordan hadde egentlig Lorin tenkt å finne de andre? Jeg begynte å tenke på telepati, eller en ubåt, da hun ganske enkelt tok opp en liten, sølvfarget mobil og ringte dem. "Hei Eka!" sa hun glad. "Hvor er du? *pause* Jada, bortsett fra en liten ulykke, *pause* Hun datt ned fra skyen, men ta det med ro, jeg hentet henne opp igjen *pause* vi tenkte at vi kanskje skulle gi oss, jeg trenger å hvile *lang pause* ok, fem minutter da, hadet!" Så ringte hun Akvo og hadde en lignende samtale. Vent, var ikke han under havet? "Kan du ringe han når han er under vann?" spurte jeg forbløffet. "Vannfast, ildfast og uknusbar," mumlet hun mens hun tok opp en vannflaske og tok en slurk. Med ett ristet bakken litt. Jeg la øret inntil den harde jorden og lyttet. Poteslag fra gigantiske poter som kom nærmere og nærmere. Jeg skjønte med en gang at det var Eka. I løpet av to sekunder dukket den gigantiske ulven opp mellom de tynne trærne, og Eka hoppet av den. Uten ett blikk på oss løp ulven inn mellom trærne igjen. "Sliten alt?" spurte Eka ertende mens han løp mot oss på stø skritt. "Jeg skulle trodd du hva har skjedd med kinnet ditt?!" Han skrenset, kvalm. "Er det så ille?" mumlet jeg ergerlig. "Hva skjedde?" gjentok Eka. Jeg trakk på skuldrene. "Etter at de derre flammene dukket opp, virker det ikke som om jeg tåler vann noe særlig," fastslo jeg slitent. "Vel, det må uansett behandles," mumlet Eka, og tok av seg den lille sekken han hadde på ryggen. Han åpnet opp førstehjelpskrinet og tok ut en bandasje. "Stå stille," beordret han, og surret bandasjen en gang rundt hodet mitt, under haken, mens jeg lydig sto pent og ventet. Det sved når den hvite, rene bandasjen rørte såret, men det var deilig å få beskyttet det fra den varme luften. Jeg vred utilpass på hodet. "Hvordan ser jeg ut?" Lorin fiklet i lomma på jeansen, og trakk opp et lite speil. Jeg tok grådig imot det, og stirret på speilbildet mitt. Æsj, jeg så helt rar ut, bandasjen var stram, og fikk det vanlige kinnet mitt til å stå litt ut. Jeg ble avbrutt av et veldig høyt plask; fra vannet spratt det opp en person med utrolig kraft og eleganse, Akvo. Han landet lett på bakken, og stirret på kinnet mitt. Så flirte han. "Hva er det?" spurte jeg skarpt. Han trakk overlegent på skuldrene. "Ikkenoe," gliste han ekkelt. Jeg så skamfullt ned i bakken, hvorfor likte han meg ikke? Ikke at jeg brydde meg, da. Han kunne like hvem han ville. Jeg sukket. I dag var det fjerde juni. Som betydde at imorgen hadde vi to dager på å komme oss til Nelson's fornøyelsespark. Og hva skulle jeg der? Bekjempe ett monster med mål å utslette jorden. Med krefter jeg ikke hadde ennå. Mens Eka lagde en leir, falt mørket på over havet og skogen. Trærne kastet lange skygger som fikk det til å bli enda mørkere. Snart kunne det matche mørket i hodet mitt.

Hei:) Sorry for kjedelig kapittel, men som du/dere sikkert har skjønt, er det snart på tide å bekjempe ett skrik! (mohahaha)

PS: Coveret mitt er litt kjedelig, synes dere ikke? :3 Tenker på å oppgradere det litt..

Kanskje tar det litt lengre tid mellom hvert kapittel nå, men jeg skal prøve og bli ferdig med neste!

Kommenter og vote, det betyr så utrolig mye, dere aner ikke<33