Ild

Kap 7

Jeg satte meg opp, og hjertet mitt galopperte opp i halsen. Skriket ga seg ikke, og jeg skjønte at det var en jentes skrik. Jeg hoppet ut av sengen, og løp ut i gangen. I den andre enden av gangen sto Eka, med bustete hår og søvnige, men skrekkslagne øyne. Han løp mot meg, og og et sprøtt øyeblikk trodde jeg han skulle angripe meg, men han bare mumlet: "Lorin," mens han løp videre. Jeg skyndte meg etter han. Han løp bort en annen gang i første, og opp en lang trapp. Skriket skjærte meg i ørene. Høyere og høyere. 

Snart sto vi utenfor en dør hvor det sto "Aeris," på. Skriket var innenfor denne døren. Jeg så Akvo, nærme seg i en rasende fart fra enden av en korridor. Eka rev opp døren, og styrtet inn. Jeg ble bare stående i åpningen; lamslått. I en blå, stor seng, lå Lorin, i en hvit t-skjorte og blårutete pysjbukser. Teppene var rundt henne, for lengst sparket av. Hun hadde øynene igjen, som om hun sov, men munnen var oppsperret i et grufullt hyl, av både redsel og smerte. Kroppen hennes trakk seg sammen i fosterstilling og strakk seg ut igjen, i forferdelige kramper. Akvo skubbet meg til side og farte inn i rommet. Jeg svelget mens Akvo holdt bena til Lorin stille, og Eka kjempet med armene hennes. "Lorin!" hylte han. Plutselig sperret Lorin opp øynene. Armene og bena ble slappe, og hun sluttet å skrike. Jeg tok nølende noen skritt inn, på den ustøe foten min. Lorin begynte å gråte. "Jeg greide ikke våkne," hikstet hun. "Drømmen... så grusomt. Universet har spådd en grusom skjebne for oss." Hun satt seg i fosterstilling, og hverken Eka eller Akvo hindret henne lenger. 

"Hva har skjedd?" spurte Eka inntrengende. Lorin bare ristet sakte på hodet. "Jeg greide ikke å våkne," mumlet hun. "Hva drømte du om, Lorin?" spurte Akvo, litt redd. Lorin så glassaktig opp. Underleppa hennes skalv. "Jeg var i en gammel fornøyelsespark. Jeg.. jeg tror det var i Los Angeles. Det var et skrik der. Han sa: endelig er jeg våken. Han ba meg si til dere at han ventet på oss i 'Nelson's fornøyelser.'" Lorin hikstet til, og en enslig tåre trillet nedover det bleke kinnet hennes. "Han sa at han ville vente til 7. juni på oss, men hvis ikke ville han komme selv." Hun begynte å gråte igjen. "Jeg prøvde å bruke kreftene mine på ham, men det virket ikke." Hun begravde hodet i hendene. Eka og Akvo bare stirret på hverandre med tomme øyne.

"Hvordan, hvordan vet du at det var et skrik?" spurte Akvo med en livløs stemme. "Han sa han het Contigni," åndet Lorin. Hun hadde stoppet å gråte. Akvo og Eka så på meg. Der sto jeg i pysjen, med en bandasjert fot, spinkel og svak, og så hvert fall ikke ut som om jeg kunne bekjempe et skrik. Plutselig kom Jer inn i rommet. "Hva har skjedd?" spurte han. Ingen svarte. "Hvem var det som skrek," spurte han, litt mer desperat. Da Akvo svarte, hørtes han så motløs ut at jeg fikk lyst til å synke sammen på bakken og gråte. "Det er over," sa han. "Vi er dømt til døden."

Heeei! Så gøy at så mange har lest historien min! Tusen takk, over hundre lesere hadde jeg aldri turt å håpe på:))

Vær så snill å kommenter, jeg elsker det hvis noen kommer med ideer til hvordan historien kan fortsette!(hvis jeg bruker din ide, vil jeg spørre først og skrive en takk i slutten av kapittelet)

Kommenter og vote, da får jeg lyst til å skrive!