Ild

Kap 3

"Møte?" spurte jeg Eka nysgjerrig. "Du må godkjennes av de eldste." sa han rolig, som om det var den naturligste setningen i verden. "Hvem er det, da?" spurte jeg nervøst. Var dette en test, hadde jeg ikke kjangs. Jeg hadde gått på skole, men ikke fulgt med så mye, akkurat. "Den gamle damen, der, det er Marya. Hun er lederen." sa Lorin og pekte på en eldgammel dame med en stokk. "Hun pleide å være luftbærer, før meg." sa hun lett. Jeg forsto mindre og mindre. Luftbærer? Den søte gutten, Akvo, eller hva han het, sluttet seg til oss. Vi gikk inn i en buet åpning, og inn enda en dør. Så kom vi inn i et rom med glassvegger. Utenfor kunne vi se et par tjenere gå frem og tilbake. Midt i rommet var det et lavt og stort bord, tjue centimeter over bakken eller noe sånt.

Vi satte oss på gulvet rundt bordet, og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at Akvo satt seg så langt som mulig unna meg. Jeg prøvde å fange blikket hans, men han så ned i bordet. Marya, den gamle damen, kremtet. De som satt rundt bordet var meg, Eka, Lorin, Akvo, og Jer, pluss seks innskrumpete gamlinger. Marya, den eldste og mest innskrumpete, kremtet. "Lorin, Eka og Akvo har fullført oppdraget." sa hun med en imponerende kraft i stemmen. "De har bragt hjem ilden. Hva heter du, mitt barn?" spurte hun meg. "Eh, Seraphine," sa jeg nølende. "Seraphine, behersker du ildens krefter?" Jeg bøyde meg mot Eka: "Hæ?" Eka mumlet: "Har du gjort noe med ild før, noe magisk," Jeg kremtet stille. "Jeg tror det," sa jeg. Noen av gamlingene mumlet. "Jeg mener, jeg blir ikke brent av ild... og jeg har hatt noen.. drømmer?" Drømmer hvor jeg blir kastet ned mot flammehav, men istedenfor å våkne med et rykk, så blir jeg fanget trygt i flammene, vekk fra farer.

"Hvordan vet vi at det er henne?" knurret en mann med kroknese. "Hun kan være feil! Selv jeg kan dra hånden gjennom en flamme, bare jeg er rask nok." Marya knurret tilbake. "Det er henne. Lorin ville aldri tatt feil." Ved siden av meg flyttet Lorin urolig på seg. Marya overså det. En gammel mann med en blå lue og masse skjegg gryntet. "Stopp kranglingen, Marya, Jakob." Jakob sa: "hmpf." Mannen fortsatte: "Hva om vi gir henne en uke på å bevise at hun har krefter, og hvis ikke, drar hun hjem - med slettet hukommelse, selvsagt - og ingen skade skjedd? Det tok jo også litt tid for de andre å finne kreftene sine." Jakob så ikke fornøyd ut. "Tre dager, og vi forteller henne alt nå og er ferdig med det."Greit," sa Marya, og la til: "Ditt gamle fugleskremsel," mumlende, så ikke Jakob hørte det.

Så snudde hun seg mot meg. "Det finnes fire elementer i verden." sa hun, utenatlært. "Ild, vann, luft og jord. Hvert element har en hersker, som behersker elementets krefter. De levde adskilt, hver for seg, men uten noe imot hverandre. Men så dukket Skrikene opp. Skrikene var fire skapninger, med oppdrag å ødelegge planeten jorden. Skrikene skjønte raskt hvilket fire elementer som var på jorden, og langsomt forvandlet de seg så de skulle være i stand til å stå imot dem. Men et Skrik kunne bare stå imot tre elementer, og for å ikke etterlate noen smutthull, lot de hvert sitt element de ikke klarte å stå imot være forskjellig. Men elementbærerne fikk vite om Skrikenes svakhet. De samlet seg, og sammen la de Skrikene i en evig søvn i dødsriket. Men det har kommet en spådom, som sier at de skal våkne igjen. Vi syntes ikke det gjorde så mye at vi ikke hadde ildbæreren, helt til vi fikk vite om spådommen. Det første Skriket som våkner er Contigni; ildfrykteren. Og det er bare ilden som kan bekjempe han."

Jeg stirret på henne. Skulle jeg, en jente på fjorten, bekjempe et Skrik, et monster med oppgave å utslette jorden? Marya så ut som om hun ikke visste om panikken og ansvaret hun hadde plantet godt ned på skuldrene mine. "Møtet er hevet, vi kommer tilbake om tre dager."