Ild

Kap 11

Herregud! Det er over 400 lesere på boken! Tuuusen takk<33

_______________________________

Jeg sto i en gammel, nedslitt fornøyelsespark. En berg-og-dalbane som en gang hadde vært fargerik, var nå grå og svaiende. Et dusin radiobiler lå urørte på rekke i et arcade-hus. Det var ingen annen levende sjel der, bortsett fra en gammel mann som satt på en benk. Mannen rørte seg ikke, kunne kanskje være død, for alt jeg visste. Et sekund ble jeg redd for at han var det. "Hallo?" ropte jeg prøvende. Mannen løftet sakte hodet sitt og så på meg. Ansiktet hans var furete og værbitt, som et tre. Et glis bredte seg utover den tannløse munnen, og han reiste seg. Mens han reiste seg, var det som om vi gikk bakover i tid. Den krumme ryggen rettet seg opp, huden ble glatt og det grå håret trakk seg bakover i skallen og det vokste ut nytt og tykt, kullsort. Øynene var blodrøde, som mine. Mannen begynte å snakke, og stemmen var overraskende mild, tross det skremmende utseendet. "Lenge har jeg ventet. Lenge har jeg vært sovet. Men endelig er jeg våken igjen." Jeg hørte stemmen i hodet, mer enn jeg hørte den fra hans egen munn. Contigni. Sannheten, om hvem denne skremmende mannen var, fikk meg til å vakle, og adrenalinet suste gjennom årene mine. Contigni lo. "Jeg hadde forventet en kriger. Men det kommer ett barn. Så latterlig forberedt jeg er." Latteren stoppet, og han smilte, men smilet var så grådig, så ondt, at det gjorde han ti ganger skumlere. "Jeg har fulgt med på dine venner," sa han, rolig. "De tviler. De tror de er dømt til undergang. De vet, som du vet, at du ikke kan klare dette." Jeg skjønte at dette var en drøm. Men hvorfor våknet jeg ikke? Jeg følte meg fanget, fanget i denne grusomme drømmen. Jeg kunne ikke greie dette. Jeg var jo fjorten år, for guds skyld! Contigni så tankefull ut, og målte meg med blikket. "Snart vil min bror våkne. Og jeg må si at jeg gleder meg til å drepe deg."

Øynene mine for opp. Hjertet banket hardt, og fort. Den harde bakken var kjølig, men tørr. Det var lysere ute enn da jeg la meg, men fremdeles litt mørkt. Jeg kunne se Eka og Lorin som lå ved siden av hverandre, i den søteste søvn. Hendene deres lå liksom utstrakt, bare tjue centimeter fra hverandre. Det fikk meg til å lure på om de kanskje hadde holdt hender mens de sovnet. Litt unna så jeg silhuetten av Akvo. Ansiktet hans var så rolig. Han var egentlig ganske vakker da han sov. Synd at han var slik en drittsekk når han var våken da. Jeg rettet blikket mot horisonten, langt ut på havet. En svak lysstrime skimtet så vidt der, og farget opp himmelen litt. Snart morgen. Jeg satte meg forsiktig opp i sittende stilling, og bestemte meg for å øve på kreftene. Jeg konsentrerte meg om håndflatene, der hvor det var lettest, og prøvde å mane frem ild. Etter ett minutts konsentrasjon sprakte en høy flamme opp fra hver hånd. Fornøyd gjorde jeg dem større og bredere, og merket med en gang hvor mye lettere det var enn da jeg øvde i treningssenteret. Jeg lurte på hvorfor. Så kom jeg på noe jeg hadde sett på tv da jeg var liten, en trollmann, med ildkrefter, som lagde en slags ildkule og kastet den på fiendene sine. Prøvende vendte jeg håndflatene mot hverandre, og tenkte på en brennende kule av ild. Det gikk! Eller, kulen jeg lagde var på størrelse med en plomme, men likevel. Det så utrolig proft ut. Jeg øvde på ildkule-trikset mens solen tittet mer og mer frem over horisonten, og da de andre våknet opp, nevnte jeg ingenting om drømmen min.

Kommenter og vote for nye deler:)