"Cameron Dallas, You Know My Best Friend Is Dead?"

Del 1~jeg freaker ut!

Annie's POV
Arrrrg! Jeg sitter her alene, jeg har ingen venner, og da mener jeg ingen! Ingen vil være venn med meg, alle vil bare mobbe meg. Alle! Hvorfor meg? Hvorfor! Jeg hater livet mitt! Jeg hater det!

De eneste som vil være venner med meg er Samuel storebroren min og hans bestevenn Cameron Dallas. Ja du hørte riktig det er Cameron Dallas, men for meg er han ikke en kjendis bare en bestevenn av broren min.

Jeg vil ikke leve mer! Jeg vil komme meg vekk fra denne verdenen. Alle begynte å mobbe meg bare fordi at min eneste og siste bestevenn Laura døde. Da Laura døde satt jeg på rommet mitt og gråt i måneder, ja du hørte det. Jeg satt bare på rommet mitt og gråt, ikke pappa eller Samuel viste hvorfor. Det var kun de i klassen min og Mamma.

Jeg har ikke fortalt noen andre om hva som har skjedd, men jeg tror kanskje mange vet det for de i klassen har sikkert fortalt det videre. Jeg hater klassen min! Jeg vil flytte! Flytte langt vekk! Som til Australia. Det er det perfekte stedet for meg, men skjer det? Nei! Det kommer aldri til å skje! Aldri!

Jeg hørte Samuel og Cameron le. Det er så grusomt å høre at andre har det helt fantastisk når jeg sitter her i ett mørkt, kaldt og grusomt rom, som er mitt! De har det alltid gøy, men vet du hvordan jeg har det? Jeg har det forferdelig!

Jeg gikk ut av rommet mitt og bort til Samuel sitt rom er. Jeg gikk inn og så på det de gjorde. Da de så meg der jeg sto i dørkanten, stoppet de å le og så på meg med et trist blikk.

Jeg har ett godt forhold til broren min for han er bare ett år eldre enn meg, men for meg så føles det ut som om han er like gammel som meg. Samme er det med meg og Cameron.

"Ohh... Shit går det bra med deg Annie?" Sa Samuel og gikk bort til meg. Jeg ristet på hodet og så ned i bakken med tårevåte øyne. Cameron kom også bort til meg og ga meg en klem. De løftet meg bort til sengen til Samuel. Jeg satt der og lagde ikke en eneste lyd.

"Hvorfor gråter du?" Spurte Cameron og prøvde å se i øynene mine, men jeg flyttet bare blikket og så ned på fanget mitt. "Jeg har ikke lyst å snakke om det okei?" Sa jeg og løftet meg opp og gikk mot den hvite soveromsdøren. Jeg hørte guttene hviske i bakgrunnen, men jeg bare ingnorerte det de hvisket om. Jeg var for trist til å høre på hva de snakker om.

Cameron's POV
Jeg så Annie stå i dørkanten med et trist fjes. Jeg kunne se at hun har vært på gråten. Det er forferdelig å se henne slik. For sann 2 år siden var hun den lykkeligste personen du kan tenke deg, men må er hun ikke det lenger. Hun har alltid et trist fjes. Det er noe galt men jeg forstår ikke hvorfor. Det er noe som skjer og har skjedd, men hun vil aldri si det.

Samuel løp bort til henne når han så henne. De er de eneste søsknene som er så glad i hverandre selv om det er ett års forskjell og de er forskjellig kjønn. Det er faktisk til søtt.

Annie hadde tårevåte øyne. Hva kan ha skjedd. Meg og Samuel løftet henne bort til sengen hans og så på henne.

"Hvorfor gråter du?" Spurte jeg og angret med en gang det jeg sa. Hvorfor sa jeg det? Jeg er dum ass. "Jeg har ikke lyst til å snakke om det okei?" Sa hun og gikk ut av rommet. Hva søren Cameron? Hva er det jeg driver med?

"Hvorfor sa du det?" Sa Samuel oppgitt. "Jeg vet ikke, det bare poppet ut av meg" sa jeg og så ned på det rotete gulvet. "Javel, men da må du passe på hva du sier neste gang" sa han mens han så på det rotete rommet sitt.

Vi bare satt der, jeg kunne høre Annie gråt, men du kunne ikke høre det så veldig høyt. Stakkars jente. Hvorfor gråter hun så mye? Jeg synes synd på henne. Uff....

++++++++

Uff stakkars Annie. Jeg håper dere likte denne første litt dramatiske delen😊

Husk å vote og kommenter da er dere best👌

Mvh Julie og Stine💖