"Cameron Dallas, You Know My Best Friend Is Dead?"

Del 15~han bertyr alt for meg

Cameron's POV
Jeg våknet opp i sofaen. Det var fuktig på puten. Jeg sovnet helt sikkert mens jeg gråt. Og ja, jeg gråt, gråt av at jeg føler at jeg har skuffet mange. Spesielt Annie. Jeg er bare så lei av det.

Jeg gikk bort til kjøkkenet for å finne noe mat. Men som vanlig fant jeg ikke noe mat som fristet. Jeg begynte å lete i skap og skuffer, og tilslutt fant jeg noe, men det fristet fortsatt ikke så veldig mye. Jeg lå det på spisebordet og gikk tilbake til kjøleskapet for å finne litt appelsinjuice. Jeg tok opp skjeen og tok noe fra skålen, og inn i munnen.

Når jeg ble ferdig å spise gikk jeg opp på rommet mitt som vanlig. Jeg fant frem iPaden, gikk inn på Netflix og satte på en film. Jeg hadde virkelig ingenting å gjøre på. Rett og slett ingenting. Jax kom i på rommet mitt og satte seg på fanget mitt. Han er den eneste som forstår meg i alle sammenhenger fra om jeg er trist til jeg er hyper. Ja, jeg mener det hyper. Det var jeg ofte før Nash og Annie kom på sykehuset, og enda oftere var jeg hyper, da jeg ikke viste om at Annie ble mobbet.

Han så opp på meg og slikket meg svakt på skinnet. Jeg bare klemte han og klødde han bak øret. Han betyr at for meg, og det vil han alltid gjøre. Alltid! Om han blir borte.. Da... Jeg vet faktisk ikke hva jeg kommer til å gjøre med meg selv. Alt i livet mitt vil bare virke helt feil. Og der mener jeg. Mener jeg med ti kniver i hjertet og brekte ribbein. Han får meg alltid til å smile og føle meg bedre. Uansett hva no en som skjer. Om jeg vil ta selvmord eller bare om jeg er trist. Og ha jeg har prøvd å ta selvmord, men ble stoppet av Jax og Sierra. Fordi at han så meg gjøre noe, så han begynte å bjeffe på meg. Og Sierra begynte å lure på hvorfor han bjeffet, så hun kom inn på rommet mitt der jeg satt. Hun ble stresset når hun så hva jeg gjorde, hun ropte på meg og rev ut det jeg hadde i hendene mine, som var tabletter, og kastet det rett bak seg for at jeg ikke skulle få tak i dem. Det kommer jeg aldri til å glemme, aldri! Så jeg har egentlig aldri vært redd for døden. Det er for meg på en måte positivt, noen ganger og negativt andre ganger. Men fortsatt har jeg egentlig aldri vært redd døden. Der er på en måte normalt. Normalt er det for alle uansett, sååå... Hvorfor være redd for døden? Det er jo ikke noe farlig i det hele tatt. En dør jo bare av forskjellige årsaker.. Så hvorfor være redd? Ingen vits, men folk har sine egne meninger så da er det sann de mener det fungerer og er...

+++++++++

Hei sann! Som dere så, så er det sann at jeg ikke kan skrive så mye fordi at jeg ikke har så bra dekning og nett, men her er en del! Håper dere likte den😜💕

Husk å Vote og kommenter for mer og hva dere synes!

Hilsen Julie & Stine💖