"Cameron Dallas, You Know My Best Friend Is Dead?"

Del 10~værre?

Annie's POV
"Jeg..... Ehhhh.... Har blitt... Mobbet av.... Ehhhh.... Nash og Matthew" sa jeg usikkert. Jeg så i side synet mitt at Taylor fikk digre øyne. Han begynte å klø seg bak i hodet og fikset litt på bandanaen(?) sin.

"Ehhhhmm... Har de seriøst mobbet deg? Jeg trodde ikke de var sann" sa han på en måte oppgitt. "Men nå kommer det til å bli værre" sa jeg og kjente en tåre trille ned langs skinnet mitt. Taylor ga meg en klem og strøk meg på ryggen.

"Men på hvilken måte kommer det til å bli værre?" Spurte han da vi slapp klemmen. "Jo du skjønner... Nash er på sykehuset" jeg stoppet opp og så ned i hendene mine. "Ja og hva er galt med at han er på sykehuset?" Spurte han med en bekymret stemme. "Ehh.... Han lå i koma på en veldig ille måte" sa jeg og så ned i hendene mine. Jeg kunne skjenne at Taylor ble stresset. Han løftet seg brått opp og løftet meg også.

"Hva er det?" Spurte jeg og så skremt opp på han der han bærte meg. "Vi må bort til sykehuset nå!" Sa han når han kom frem til en hvit bil. Han løftet meg inn i bilen og tok på meg belte for meg. Han lukket døren og gikk inn på andre siden. Vi begynte å kjøre fort, fort mot sykehuset.

"Vet du hvilket rom han ligger på?" Spurte han når vi hadde kommet oss til sykehuset. Jeg nikket og tenkte på hvilket rom han lå på....84... "Hvilket da?" Spurte han enda mer stresset. "84" sa jeg og så opp på han.

Han begynte å gå litt fort. "84, 84, 84, 84, 84, 84, ååå der!" Hvisket han til seg selv. Jeg fulgte etter så fort jeg kunne, men hang litt etter. Han gikk inn døren i en stor fart.

Jeg ventet litt utenfor. Jeg ville bare ikke gå inn å se om de er sure eller stresset. Jeg sto og ventet i dør karmen for å vente på at de la merke til meg, men som vanlig gjorde de ikke det.

"Heyyy Taylor! Har du sett Annie?" Hørte jeg Cameron si. Sann helt seriøst jeg står her! Hvorfor legger aldri noen merke til at jeg faktisk stå rett i nærheten av dem? Det er som om at jeg er usynlig. "Ja, han var rett bak meg i sted?" Sa han som om det var et spørsmål. Et spørsmål der han husker at han bar med meg, men glemmer meg selvom. Hvorfor er alle sann mot meg?

"Sann seriøst jeg står her!" Sa jeg oppgitt jeg snudde meg rund og gikk ut av rommet for andre gang i dag. Jeg begynte å små løpe. Og plutselig tok beina mine over. Jeg begynte å løpe fort, og da mener jeg fort! Jeg spurtet forbi alle menneskene som var på fortauet(?). Jeg begynte å få tårer og til slutt ble det som en foss.

Hvorfor må denne dagen være så forferdelig? Først møtte jeg på Nash og Matthew hjemme hos Cameron. Så løp jeg til parken fra sykehuset fordi at jeg hater Nash. Og nå nå løper jeg igjen fra sykehuset, men det er fordi at de ikke merket at jeg sto der. Jeg sto der i flere minutter og de merket meg ikke. Hva er vitsen for meg å leve lengre? Vist jeg lever lengre blir bare alt værre! Og det samme skjer om jeg dør for Samuel kommer aldri til å tilgi seg selv! Alt er så vanskelig!! Hvorfor kunne det ikke vært en lett løsning? Jeg hater livet mitt mer en alt! Alt i livet mitt blir bare værre og værre. Jeg vil dø nå!!!!

+++++++++++

Her er en ny del på for hand😘 Håper dere likte den😂❤️

Denne delen var til KjerstiStories fordi at hun spurte om mer!💋

Husk å Vote og kommenter for mer! Og vis dere kommenterer for mer, får dere ønsket deres som Kjersti gjorde😚

Hilsen deres gode venner Julie & Stine💖