"Cameron Dallas, You Know My Best Friend Is Dead?"

Del 13~Når skjedde det?

Cameron's POV
"Når skjedde det?" Sa hun like forskrekket som hun var i sted. Jeg bare fortsatte å se ned i bakken. Jeg vil ikke ha blikk kontakt med henne, og pluss at jeg ikke har et eneste ord å si til det som skjedde. For hva skal jeg liksom si? Jeg kan bare ikke si sann 'det skjedde da du løp ut av rommet til Nash' det blir bar dumt å si. Og hun kan bli enda mer såret enn det hun allerede har blitt. Hun har jo blitt mobbet siden 1. Klasse. Så jeg vil aller helst at hun ikke skal bli mer såret. ÅÅÅ!! Dette er så vanskelig! Hvorfor skal alt dette hendt med oss, men mere henne. Hun er jo det eneste jenten jeg noen gang har møtt som er så omtenksom, glad og morsom selv om hun har blitt mobbet hele tiden. Hun er annerledes, annerledes i forholdt til andre jenter. Og i hver fall forholdt til jentene i klassen min. De vil bare være ute etter berømmelsen min, og det er ikke hun. Hun glemmer faktisk veldig ofte at jeg er berømt. Og det jeg jeg sykt glad for.

"Cameron?!" Hun brøt alle tankene mine. "Kan du være så snill å si meg når det skjedde?" Sa hun rolig. Hva skal jeg si? Kan jo ikke bare si det. Jeg så enda en gang ned i bakken.

"Vær så snill?" Sa hun igjen bare enda roligere en det hun sa i sted. "Ehhhh.... Det... Emmmh.... Skj...Skjedde... Nå..åår... Ehhhh..." Mer rakk jeg ikke å si før hun avbrøt meg. "Det skjedde når?! Svar meg Cameron!" Hun så litt irritert på meg samtidig oppgitt. "Det skjedde når du løp ut av rommet til Nash fordi at du ble irritert på meg og Taylor!" sa jeg det kjappeste jeg kunne. Sikkert så kjapt at hun nesten ikke forstod hva jeg sa, for hun så på meg som hun hadde sett en elefant kjøre en buss i full fart rett foran trynet hennes, altså nesten i sjokk for hun ikke skjønte hva jeg sa. Men hun så også rart på meg samtidig.

"Kan du plis si det sann at jeg kan høre hva du sier" hun bare så på meg, hun smilte litt, men ikke så mye. Jeg pustet tungt ut og begynte på nytt. "Det skjedde når du løp ut av rommet til Nash fordi at du ble irritert på meg og Taylor" det var det vanskeligste jeg noen gang har sagt, ikke vet jeg hvorfor, det var bare føltes så vanskelig å si det. Selv om det er det letteste en kunne ha sagt, men det er så vanskelig å snakke om sant når jeg er rett foran henne. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror kanskje jeg har følelser for henne. For hver gang jeg er med henne, så blir jeg litt klam i hendene og det kiler i magen.

"Hva var det som var så vanskelig å si med det?" Hun smilte et varmt smil og ga meg et lite rart uttrykk i fjeset.

"Vet ikke" sa jeg og så ned i gulvet, igjen. "Bare si det, det er ikke så farlig å si det til meg, vi er jo venner, og kanskje beste venner" sa hun rolig og trøstende. "Tror jeg" fortsatte hun, bare at hun sa det så stille at jeg nesten ikke hørte hva hun sa. Det hørtes samtidig veldig trist ut, som om hun var redd for at vi ikke er venner. Og selvfølgelig er vi venner, men jeg tror mest beste venner. Hun er jo den snillest personen på jord....

+++++++++

Sorry at jeg ikke har oppdatert på denne boken på lenge, har bare ikke fått tid😁 Men håper på det best at dere liker denne boken💕💕

Husk å Vote og kommenter for mer og hva dere synes! Viktig!!

Hilsen Julie & Stine💖