Skriket som forandret alt

Part 24

"Charlie!" Jeg åpnet øynene brått og kunne ikke fatte hvor jeg var. Panikken steg i meg før jeg så meg rundt og gjenkjente rommet. Stua. Til Mina. Du må ha sovnet i stua i natt. Slapp av. Det går bra. Rolig. Jeg pustet lettet ut og i side synet så jeg Sebastian som satt ved siden av meg. "Mareritt?" spurte han ømt. Jeg nikket før jeg så bort på han. Han lente jeg mot ryggen på stolen han satt på og stirret ut av vinduet, over meg. Øynene var hovne, som at han nettopp hadde stått opp, eller grått. "Er det noe?" Fikk jeg presset gjennom de såre og slitne stemmebåndene mine, og ut. Han vendte blikket ned til ansiktet mitt, og vi viste begge at jeg viste det var noe. Jeg ved å se på ansiktsuttrykket hans, og han ved å se mitt. "Noen ringte," begynte han. Jeg skulle gjerne ha sagt ja? men jeg antok han kom til å fortsette. "Jeg tror ikke vi trenger å lete etter han mer." Nå kunne jeg ikke dy meg, så jeg sa: "ja? Er han tatt?" Før forhåpningene mine kunne stige noe mer ristet han på hodet og begynte å stri gråte. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre, så jeg dro han ned i fanget mitt og strøk han over håret. "Hysssj, det går bra," hvisket jeg. Ettersom tiden gikk kjente jeg at en klump i magen begynte å ta form, og følelsen av at gårsdagen middag skulle komme opp igjen var stor. Etter en stund sluttet han å gråte og da hulkene stoppet, forsatte han å snakke. "Moren din ringte. Hun har noe å fortelle." "Hva har skjedd?" sa jeg, å kalle det rolig ville vært å lyve. "Hun vil fortelle deg det selv..." "Hva?! Fortell meg Sebastian!" Ropte jeg, veldig langt fra rolig. "Ring hun," sa han bare og ga meg mobilen.

Sebastian

Charlie tok imot mobilen, og tastet skjelven inn nummeret til moren. På det andre ringet tok moren mobilen. "Hei?" spurte Charlie nervøst. Hun reiste seg og begynte å gå frem og tilbake i rommet, hånden som holdt mobilen holdt så hardt at hånden nærmest var hvit. "Mhm," "fortell," "ja,". Og så stoppet hun. Midt i et skritt stoppet hun, og hadde det ikke vært for at jeg så det og fortet meg ut av sofaen og tok hun i mot, ville hun ha falt. "Er du sikker?" Det var så vidt jeg kunne høre henne. Grepet rundt mobilen løsnet, og den falt i gulvet. Hun så på meg med først følelsesløse øyne, så desperate og til slutt tomme. Hun skrek. Og gråt. Jeg vugget hun frem og tilbake og en tanke traff meg, dette har jeg ønskt så lenge. Men jeg måtte skyve tanken bort. Jeg ønsket ikke dette. Jeg ønsket meg Charlie. Hun ristet så voldsomt at jeg ikke viste hva jeg skulle gjøre. Det var ikke før pusten ble raspete og gikk i kjappe og korte hiv at jeg forstod jeg måtte ringe 113.