Skriket som forandret alt

Part 9

"Hvem?" hvisker jeg tilbake. Jeg kjenner at øynene mine blir litt større enn vanlig.

"Jeg vet ikke," sier hun og gir meg en klem. Humøret hennes er veldig varierende, eller ikke bare humøret, meningene og tankene hennes forandrer seg hele tiden også.

"Ok, men nå må jeg gå," sier jeg før jeg klatrer ut av vinduet og begynner på veien ned. Det er ikke egentlig så vansklig å klatre. Jeg gjorde mye av det da jeg var mindre, jeg klatret på klatresenteret, i fjellet og alle andre steder det var mulig. Med og uten utstyr, sikkerhet og uten sikkerhet. Men jeg stoppet da klatrekameraten min - vi kan kalle det - sluttet. Jaja.

Klokka er halv ellve, og selv om det begynner å bli ganske mørkt ute om kvelden, og snart kommer nok snøen, går jeg hjem. Jeg tenkte ikke på å ta med penger til bussturen hjem, så da har jeg heller ikke noe annet valg enn å gå. Jeg kunne ringt moren min eller faren min og spurt, men jeg tviler på at de tar det veldig bra at jeg stakk hjemmefra om kvelden i midten av oktober. Ops.

"Det er jo ikke så langt å gå heller, det er bare tre kvarter, eller en time..." Sier jeg til ingen. "Du har ikke noe problem med dette. Det er fin trening, du har tross alt ikke trent siden... Ja, du vet."

"Nei, det gjør jeg ikke," sier plutselig en stemme. En gutt, ca et hode høyere enn meg, kommer opp ved siden av meg.

"Haha, det er ikke meningen at du skal vite," sier jeg med en svak latter. Jeg burde kanskje ha løpt langt bort herfra, men jeg vet veldig godt at kondisen ikke er på sitt beste for tiden.

Gutten fotsetter å gå ved siden av meg, så jeg vender hodet mot han.

"Så, hva heter du?" begynner jeg.

"Sebastian. Hvem snakket du med?"

"Å. Hehe, morsom historie. Egentlig ikke. Jeg har for vane å snakke med meg selv når det ikke er noen andre til stede," sier jeg og smiler beskjedent opp mot Sebastian. Han bare humrer litt og gir meg et svakt smil.

"Hvor gammel er du?" fortsetter han å spørre.

"15."

"Og du får lov å være så sent ute? Alene på gata?" spør han skeptisk.

"Haha," ler jeg halvhjertet. "Nei, enda en morsom historie. Ikke akkurat." Jeg trekker på skuldrene.

"Så hvorfor er du her alene?" spør han. Jeg kan vel ikke akkurat si han hørtes direkte interessert ut, men jeg mener at han hørtes bekymret ut.

"Jo, altså," jeg kikker svakt på han i lyset fra en lyktestolpe. Han har helt blondt, kort hår, og noe som ser ut som lyse brune øyne. Jeg er ikke helt sikker. "Det er en lang historie."

"Jeg har tid," sier han bare og ser håpefullt på meg. Okey, kanskje ikke håpefullt, men i nærheten.

"Det hele startet med problemer hos en vennine av meg, familie problemer," begynner jeg, og jeg forteller han alt bortsett fra de andre problemene hennes/ mine. Jeg forteller om problemene med foreldrene og alle skadene og sårene hun har utenpå og på sjelen, jeg forteller om rettsaken, om dommen, om barnehjemmet, om løfte. Jeg forteller ikke om kinoen, om fremtidsynet, om de døde guttene. Alle andre vil tro jeg er gal som tror på en annen spenna gal jente. Ingen vil tro på at en jente kan se grusomme ting som skjer i fremtiden. Den eneste grunnen til at jeg tror henne er fordi jeg kjenner henne, jeg vet hun snakker sant.