Skriket som forandret alt

Part 2

"Mina... Mina." var det første jeg sa etter at noen hadde ført først Mina bort, så meg. "Mina!" hulket jeg, før jeg var helt ved bevistheten. De hadde måtte gi meg noe for å roe meg ned. Jeg hadde skreket etter Mina og prøvd å finne henne og masse annet rart. Og nå våkner jeg, uten å vite helt hvor jeg er, hvordan jeg kom hit eller hva som egentlig hadde skjedd. Men en ting som står klart for meg, er at jeg må finne Mina. Hun er nok i trygge hender og alt det, men hun har bare meg. Faren hennes er like interessert i Mina, lillebroren og storesøstra, som jeg er i gråstein (og det kan jeg love at jeg ikke er). Mora hennes syntes bare at ungene er irriterende drittunger, og hun misliker Mina aller mest. Så de eneste som virkelig bryr seg om Mina er meg, og tanten hennes.

Men ingen av oss kan gjøre noe med problemet med foreldrene dems. Det finnes ikke bevis mot foreldrene, så vi kan ikke gå i mot dem. Vi kan ikke ta fra foreldrene foreldreretten.

Hvorfor de i det hele tatt vil ha ungene er fordi de får mer penger av staten. Penger som egentlig skulle blitt brukt på barna, noe de ikke gjør.

Uansett, foreldrene gir dem mat og det mest grunnleggende, men ingen av ungene liker å være der. De prøver å sove over hos venner så å si hver helg. Hvem vil vel være hjemme da det arrangeres alkoholparty?

Jeg må finne Mina før foreldrene gjør det. Finner de henne må hun hjem, så de kan late som de bryr seg. Og kanskje skaffe inn litt ekstra penger.

For første gang ser jeg meg rundt. Jeg er på rommet mitt. Det hvite rommet der jeg og Mina sover nesten hver helg.

Jeg stablet meg på beina og skal til å gå ut av rommet da jeg oppdager at jeg bare har på meg undertøy. Jeg slipper hånda av dørvåndtaket og stubber meg bort til klesskapet, der jeg drar på meg noe av det mest behagelige jeg har. En stor, grå joggebukse, en stor og god strikkagenser, et mykt skjerf og et lykkekjede jeg har brukt hver dag i over ett år.

På vei ned trappa får jeg øye på snøen som må ha lagt seg i løpet av natta. Jeg ser det tynne hvite laget av snø i lyset fra en lyktestolpe. Årets første snø. Jeg tar tak i en lue og trer den på hue. Det er så kaldt nede i stuen, at lua gjør at jeg føler meg varmere. Jeg drar opp ermet på venstre hånd og sjekker klokka. Kvart over to. Midt på natta altså. Jeg bestemmer meg for å vente her til mamma står opp. Da hun er oppe kan vi dra og finne Mina.

Jeg tar frem en bok og begynner å lese. Vanligvis er lesing så lett, og tar meg helt fra denne verdenen. Men ikke denne gangen. Jeg leser to sider før jeg kommer på at jeg ikke fikk med meg noen ting, og må da lese dem på nytt. Etter tiende gangen dette skjer har jeg fått nok. Jeg drar på meg jakka og et par joggesko. Nøkkelen bruker jeg til å låse døra og putter så i lommen. Mobilen lar jeg ligge. Jeg skal bare gå en liten tur før jeg kommer tilbake. De andre står nok ikke opp før om 5-6 timer uansett.

Veien til sykehuset er lett. Det tar bare 20 minutter å gå og sykehuset er opplyst, så det er ingen problemer med å se det. Det er sjokkerende mye liv i et sykehus midt på natten. Ikke like mye som midt på dagen, men absolutt ikke stille. Folk sitte rundt omkrig og snakker, andre klemmer rundt hverandre og gråter, andre igjen ligger på sofaene og sover.

Jeg går rett bort til skranken der det sitter to damer som begge er i 30-årene.

"Hei," Sier jeg.

"Hallo, hva kan jeg hjelpe deg med?" Spør hun ene vennlig. Det går opp for meg at det er nesten det jeg sa til Mina. Hjelpe deg med hva?

"Ja, er Mina Ullvoll her?"

"To sekunder," Sier damen. Hun skriver kjapt på tastaturet, før hun svakt hever et øyenbryn mot meg.

"Ja, det er hun. Men det står ikke noe om at hun skal ha besøk. Hvem er du?" Spør hun. Ikke mindre vennlig i stemmen. Det må være slitsomt å være glad hele tiden, tenker jeg.

"Jeg er en venninne."

"Jeg skjønner det da. Ditt navn?"

"Chalie," hvisker jeg. Jeg kjenner tårene presse på.

"Ok, Chalie. Du skal få vite hvor hun er, men du må ta det som det er da. Du klarer det?" Sier hun om mulig enda vennligere.

"Ja." Damen gir meg en etasje og et rom nummer. Jeg fortet meg mot trappen, løp opp den og bort til et rom. Jeg skal til å gå inn da døra blir åpnet og tanten til Mina kommer ut.

"Å, hei Chalie."

"Hei, Rose," Mumler jeg. "Hvordan går det med henne?"

"Fint. Men hva gjør du her klokken halv fire om morgenen?" Spør hun bekymret.

"Besøker Mina," Stammer jeg frem før jeg presser meg forbi Rosa.