Skriket som forandret alt

Part 11

Etter frokosten gjør jeg noe så kreativt som å se film helt til middag, jeg skipper lunsjen. Men da det nærmet seg middagstid var jeg skrubbsulten. Jeg klarer ikke å huske hva vi spiste engang. Dagen gikk så fort, og alt har bare vært som en uklar rekke med hendelser jeg ikke klarte å fokusere på.

"God natt, Chalie," sier pappa da han går forbi døra mi på vei til sitt eget rom.

"Hmm."

Og sånn som det blir søndagen også, helt uinteressant. Jeg tror til og med jeg så et par filmer tre ganger etter hverandre noen ganger, fordi jeg ikke gadd å bytte film. Sånn kan det gå.

Men mandag fikk så klart ikke bli som det.

"Charlie, du må på skolen," sier mamma mens hun omtrent drar meg ut av sengen.

"Jeg vil ikke," sier jeg furtent.

"Jeg trodde du hadde blitt ferdig med det der, kommet deg videre." Hadde det ikke vært for at jeg er kjempe trøtt, jeg satt oppe til klokken halv fem før jeg sovnet, ville jeg kommet meg ut av grepet hennes og stukket av. Men jeg er sliten og av en eller annen grunn veldig rolig og avslappet.

"Du vet jeg ikke er over det. Det er ikke du heller."

"Du fikk tilbakefall ikke sant? Du opplevde morgenen om igjen. Du så Jonas," grepet hennes er blitt til en klem.

"Ja, jeg så den siste morgnen, solen som skinte, ferdig laget frokost. Alt. Minnene."

Jeg rakk ikke skolen.

Jeg glemte sekken, så jeg måtte snu halvveis. Etter å ha gått i 6 minutter klarer jeg å finne ut det ja, genialt. På veien ut døra, igjen, falt maten ut av sekken, som jeg hadde glemt å lukke, og i en vanndam, så jeg måtte lage en ny. Den 'nye' matpakken min bestod av to brødskiver med det første pålegget jeg så, nugatti.

Da jeg endelig kom meg ut av huset, igjen for andre gang, begynte jeg å små jogge mot buss stoppet. Jeg snublet og falt i en dam, og ble gjennomvåt. Det var like før jeg snudde og gikk hjem, men jeg var like ved busstoppet, så jeg orket ikke. Bussen kjørte fra meg. Jeg måtte da gå til skolen.

Jeg gikk og sparket i bakken da jeg gikk på noen.

"Unnskyld," mumlet jeg og gikk videre.

"Charlie?" hører jeg den noen rope etter meg.

"Sikkert."

"Vent, da." Sebastian kommer opp på siden av meg. "Hei."

"Hei."

"Du kom deg trygt hjem på fredag?" Jeg bare trekker på skuldrene som svar. "Er noe galt?"

Jeg trekker på skuldrene igjen. Han tar tak i skuldrene mine og stiller seg ovenfor meg.

"Hva har skjedd?"

"Alt for mye."

"Hvorfor er du våt?" spør han skeptisk.

"Fordi jeg falt og ikke rakk bussen," hvisker jeg. "og nå rekker jeg ikke skolen. Og alt suger."

"Ikke alt. Jeg er her," sier han med et stort smil om munnen.

"Ha, ha," sier jeg tørt.

"Bli med meg hjem," sier han plutselig. Etter blikket jeg sende han, legger han til: "Du kommer uansett ikke til å gå på skolen, og du har ikke noe bedre å gjøre."

"Det vet ikke du," sier jeg. Men jeg vet han har rett. Jeg kommer ikke til å dra til skolen, og jeg har ikke noe annet å gjøre. "Hvordan vet jeg at du ikke kommer til å overfalle meg og drepe meg? Så kaste meg på sjøen og fjerne alle spor etter at jeg har vært hos deg?"

"Det kan du ikke vite."