Skriket som forandret alt

Part 5

"Mina. Jeg lover deg. Dette er det beste for alle," sier jeg trøstende. Vi er på toalettet utenfor rettssalen, om 10 minutter skal hun inn og fortelle om hva som har skjedd foran en dommer. "Du kommer til å klare deg."

"Det kan hende jeg må flytte fra deg, broren min, søster min og alle andre," hikster hun. Jeg legger armene mine rundt henne i en trøstende klem.

"Det vil gå bra," hvisker jeg inn i øret hennes.

"Det vet du ikke. Du vet ikke alt som har skjedd," hvisker Mina tilbake.

"Har dette noe med stressanfallet å gjøre?" Spør jeg. Hun har aldri kommer inn på temaet etter sykehuset, så jeg var før eller siden nødt til å spørre.

"Det var aldri et stressanfall," sier hun. "Det var noe annet. Jeg så noe jeg aldri burde ha sett. Jeg så en gutt dø. Nei, jeg så to. Eller jeg så den ene bli drept, den andre gutten lå i hjørne av rommet. Uten å bevege seg." Hun slenger alt på meg nå. Det var derfor hun ble så redd, derfor hun ikke sa noe. Derfor hun holdt tett.

"Så du hvem guttene var?" Spør jeg forsikting.

"Ikke nå, ok? Jeg orker det ikke, dessuten har vi ikke tid," svarer hun meg. Jeg nikker.

"Men hva skal du fortelle til dommeren da? Hva skal du si var grunnen til anfallet?" Spør jeg bekymret.

"Jeg sier det var et stressanfall. Akkurat som legene sa, det er beviser og jeg skal få ned foreldrene mine," sier hun. Nå med en ny besluttsomhet i øynene. Stemmen hennes har blitt hard og øynene gråter ikke lenger.