Skriket som forandret alt

Part 16

Sola skinner, og eplene i epletræne våre har begynt å vokse frem. Jeg finner meg selv i å tenke på de gangene jeg og Jonas klatret opp i dem og spiste oss mette på epler rett før middag. Så latet vi som vi spiste, men egentlig puttet vi bare maten ned i en pose vi puttet under genseren, omtrent som da Askeladden kapp åt med trollet.

En svak kvalme gjennom meg, og jeg forstår at tankene jeg holder inne i meg, bare skader meg. Det er vanskelig å holde alt inne, uten å slippe noe ut. Tenk deg at du må sykt på då, men du holder det inne i deg i en lengre periode, kanskje 6 år, omtrent som det føler jeg meg nå. At jeg har hold på noe altfor lenge.

Jeg begynner å gå før det går opp for meg hvor jeg er på vei, og da jeg banker på døra til Sebastian føler jeg at jeg nettopp gikk ut av min egen hage.

"Å, hei," sier han og smiler. "Kom inn."

"Hei," sier jeg svak og presser frem et falsk smil.

"Du vet du ikke trenger å lyve for meg," sier han rolig, og legger til: "For jeg kjenner deg så godt at jeg vil finne det ut med engang uansett." Så blunker han til meg og et ekte lite smil leker om leppene mine.

"Takk."

"Ingen årsak, du vet jeg er her for deg." Han gir meg en klem. "Er det noen spesiell grunn til at du kom?" Jeg følger etter han inn i stua hans, og vi setter oss i hver vår sofa.

"Kan ikke en bestevenn komme på besøk til sin bestevenn en gang i blant?" Sier jeg spøkefullt. Han smiler til meg og nikker. "Men du har rett, jeg kom for en grunn." Jeg trekker pusten dypt og ser rundt i rommet. "Jeg har en bror."

"Nei, har du?" Jeg ser ekte sjokk i ansiktet hans. "Hvordan kan jeg ikke ha møtt han eller hørt noe om han på 4 hele år?"

"På samme måte som at du aldri forteller meg hvorfor du ser lengselsfullt på treet i hagen, og sier 'vi' bor her hele tiden."

"Åååå," sier han og jeg ser at han begynner svakt å fikle med kanten på sofaen. "Vil du fortelle?"

"Det var planen.

Før, for en del år siden klatret jeg og Jonas, som han heter, profesjonellt. Vi var faktisk veldig gode begge to, en av de beste i landet i hver vår klasse. Og det er kanske ikke så rart, vi brukte omtrent hele fritiden vår på klatring, og nesten hver helg dro vi ut og klatret. Enten inne i klatrehallen, eller ute i forskjellige fjell. Det var trening 4 dager i uken, pluss at vi klatret selv utenom." Jeg tar en liten pause og holder tårene tilbake.

"Pappa drev med klatring da han var mindre, så derfor måtte vi også prøve det. Vi var hekta etter få turer." jeg trekker pusten sakte. "Og så kom den ultimate turen. Vi skulle i løpet av en helg, bestige det høyeste fjellet her i landet, med nesten bare klatring. Og gjett om vi gledet oss, dette hadde vi forbedret i nesten ett år. Da dagen kom sto vi opp tidlig, spiste frokost og dro. Alt var pakket og klart." En ny liten pause. "Vi kom til stedet vi skulle starte å klatre, festet utstyret, sjekket det og sikret oss. Og så begynte vi å klatre. En hel dag klatret vi før vi kom til første stoppested. Den nesten dagen var det ny sjekk av utstyr og sikring. Men vi må ha slurvet, for etter 2 timer, i det bratteste partiet; røk noe i sikringen eller tauet til Jonas. Han klarte å holde seg lenge nok i fjellet til at jeg fikk tak i han og holdt han fast med hendene mine. Men så begynte tauet mitt å revne, jeg hørte det selv. Tauset er ikke ment til å holde dobbelt vekt, meg med sekk og han med sekk. Og det ble vanskeligere å holde Jonas.

Jeg klarte ikke å holde han lengre. Jeg reddet meg selv i steden for å prøve å redde oss begge," klumpen i halsen har vokst seg så stor at det nesten er vanskleig å snakke forbi den. "Vi fant han nede i den første leiren. Men vi var for seine. Alle de andre klatrerne hadde allerede dratt fra leiren, så han hadde ligget der alene i litt over en time - den tiden det tok oss å komme ned til han.

Jeg fant Jonas først, og tok han i hånden og ba han om å bli oss meg. Men alt han sa var: 'jeg er veldig glad i deg Carlie, tusen takk for alt.'" Et hikst unnslipper leppene mine, men jeg fortsetter å fortelle. "Han stammet det frem, han hadde ikke nok pust til å snakke. Og før pappa kom bort, var han død."

Klumpen i halsen er nå så stor at det neste jeg sier bare blir en svak mumling, jeg tror det hørtes omtrent ut som en kvelt hval.

"Jeg skulle ønske det var jeg som falt."