Skriket som forandret alt

Part 17

"Nei, det skulle du ikke," sier Sebastain bestemt. Jeg bare ristet på hodet. "Kom hit."

Og jeg gjør det, jeg lar han klemme meg, og han lar meg gjøre t-skjorten hans våt av mine tårer.

"Jeg savner han," hikster jeg. "Jeg ser han overalt."

"Jeg vet det."

"Seriøst, overalt," hikster jeg. "I epletræne, ved kjøkkenbordet, rundt en sving, og verst av alt; hver gang jeg går forbi klatrehallen er det like før jeg får et mentalt sammenbrudd."

Sebastan stryker meg rolig over ryggen, og hikstene mine roer seg en smule. "Det er derfor jeg ikke har klatret på år og dag."

"Såså, det går bra. Jeg er glad du fortalte meg dette. En dag skal jeg ta deg med å klatre igjen, en dag veldig-" Sebastan blir avbrutt av ringetonen min. Jeg drar mobilen opp og trykker på svar, før jeg har sett hvem det var som ringte. Gammel vane.

"Hei, hvem-"

"Charlie, herregud!" Hører jeg Mina gråte. "Johan, de fant han!"

"Å, så bra?" sier jeg usikkert, og lurer på hva hun mener.

"Bra? Helvete heller Charlie." Mina banner aldri, men har det seg sånn at hun gjør det nå, da er det noe ille som er på gang. Mina har alltid hatt det uttrykket som får lærerne til å like deg med engang, og oppførselen som gjør deg til et englebarn. Så klart, den fasaden falt for en stund siden, men hun begynte allikavel ikke med aktivt banning.

"Hva?"

"Johan, de fant han. Dø, Chalie! Dø. Akkurat som jeg sa."

"Det går-"

"Jævlig," avbryter Mina meg og jeg hører hun snufser. "Men jeg må legge på."

"Hvorfor? Skal jeg komme bort?" spør jeg og kjenner at Sebastian har sluttet å stryke meg på ryggen, nå lener han seg nyskjerrig mot mobilen min. Jeg skyver han unna og går bort til døra inn til kjøkkenet. Der snur jeg meg og ser på han, passer på at han ikke lytter.

"Emm, jeg vet ikke om de slipper folk inn etter besøkningstid..." Mumler hun, og jeg tenker jeg må ha hørt feil. Barnehjemmet har besøkningstid frem til klokken fem eller noe sånt, og klokken et bare halv fire. Dessuten så har jeg sneket meg inn der hundre ganger før...

"Hva mener du? Har du gått tilbake til englebarn fasaden?" Sier jeg og ler halvhjertet av min egen dårlige vits.

"Nei, gud, jeg var aldri englebarn. Det var bare i dine øyne. Og bare fordi jeg fikk bedre karakterer enn deg og fordi lærerne likte meg," jeg hører at hun humrer litt, men stemmen skifter fort fra lykkelig til alvorlig. "Men nei, jeg er et annet sted."

Det eneste andre stedet jeg kan tenke meg at hun er, er på sykehuset.

"Du er ikke skadet vel? Du ligger ikke døende på et hvitt bord med et hvitt teppe over deg, og dette er dine siste ord?" Sier jeg halvt på spøk, men med hjerte i halsen av bekymring.

"Nei," sier hun og hjerte mitt begynner å nærme seg normal hastighet på slag. "Jeg er på politistasjonen."