Skriket som forandret alt

Part 8

Jeg var kanskje for sen forgje gang til å hjelpe Mina. Jeg rakk ikke å komme meg dit før foreldrene hennes, men ikke denne gangen.

Hun ringte meg på mobilen for en halv time siden, og sa at hun trengte meg. Fort. Og denne gangen skal jeg komme før det er for sent.

Etter rettssaken ble Mina og søsknene satt på barnehjem, og det er dit jeg er på vei nå. Jeg sitter på bussen og ønsker av hele mitt hjerte at dette skal gå fortere. Det føles som at hvert eneste menneske som kommer på bussen, og som går av, bruker århundrer. Stoppet før jeg skal av, begynner jeg å reise meg. Og etter at bussen har begynt å kjøre igjen, trykker jeg på 'stoppknappen', og står og tripper ved utgangen. Når bussendørene glir til siden løper jeg ut, og mot huset, barnehotellet (?), så fort jeg kan.

"Hei, kan jeg møte Mina?" Peser jeg andpusten til en av de som jobber her på barnehjemmet. Et par unger går litt rundt omkring, enten alene eller sammen med andre. Det er nesten helt stille her, og det ser ut til at pleiedamene prøver å lose barna opp mot en trapp, som jeg vet fører oppt il rommene.

"Nei, det er ikke besøkstid nå. Beklager," sier hun og begynner å gå bort fra meg. Det er sikkert legge tid her nå. Alle i seng klokken ni, er første regel.

"Neinei, jeg skal ikek besøke henne-" begynner jeg, men hun avbryter meg.

"Ingen får komme hit etter besøkstidene," sier hun sakte for å være sikkert på at jeg får det med meg. Men ytterst få legger seg til å sove da. De sitter under dyna og spiller kort, snakker eller leser helt til de blir for trøtte. Eller at noen voksne kommer og tvinger dem i seng.

"Vær så snil, bare 2 minutter," ber jeg. Hun bare rister på hodet og følger meg til døren.

"Ha en fin dag," sier hun da hun dytter meg ut av døra og låser. Her var vi velkommene ja, tenker jeg da jeg begynner å gå rundt det store huset.

Utenfor hvert rom som blir delt av tre stykker er det er vindu. Vinduet er omtrent en meter høyt og en halv meter bredt.

Jeg ser etter vinduet som er utenfor Mina, Liv og Nico sitt rom, og skulle virkelig ønske det var lyst og at Mina stod i vinduet og vinket til meg. Men det gjør hun ikke, så jeg må bare bruke huksommelsen min og noe som kalles flaks. Nesten alle vinduene er mørke, fordi klokken er over ni og da er det legge tid, men jeg ser noen vinduer der det er lys, og det er de vinduene jeg tror Mina er i. Jeg fant ett vindu, med lys, som jeg trodde var Mina sitt, men etter å ha kastet en stein på det og fått kjeft av en av de anstatte, kom jeg frem til at det ikke var hennes rom. Jeg er bare glad for at hun som kjeftet på meg ikke kunne se meg, akkurat nå takker jeg mørket for at det er så mørkt og skjuler meg.

Etter en stund med leting og litt mer kjeft fra andre ansatte, ser jeg et vindu i andre etasje som står på gløtt og som er lyst. Hva kan jeg tape på å prøve? tenker jeg da jeg kaster en liten neve med gråstein mot vinduet.

"Ka?" hører jeg Mina hviske. Ka er et gammelt kallenavn som Mina ga meg. Første gang vi møttes leste hun navnet mitt som: Kalie, og etter det har hun kalt meg Ka.

"Minni," svarer jeg. Mina sluttet en periode å kalle meg Ka,men bare fordi jeg truet med å kalle henne Minni tilbake. Nå har det kommet som en intern vits mellol oss. Ka og Minni.

"Jeg kommer ned," sier hun, og jeg ser skyggen av ansiktet hennes gjennom gardinen.

"Nei, jeg kommer opp," sier jeg bare da jeg begynner å klatre opp de to etasjene til rommet hennes. Utrolig nok klarer jeg å få meg opp, jeg må ha noen ukjente klatreferdigheter, elelr kanskje hjernen min ikke skjønner hva fare er.

"Hva er galt?" Sier jeg da jeg er gjennom vinduet.

"Ikke her, bli med på do," svarer hun og gir meg en pysj.

"Ok, stopp litt. Forklaring?" Sier jeg forvirret. Og Mina gir meg en forklaring; Snart vil en av de ansatte komme og kreve stillhet, og hun vil ikke si dette foran broren. Jeg går med på forslaget hennes, og vi går rolig ut av rommet hennes. Hun i hennes pysj, mens jeg med søsteren Liv sin pysj og lue. Håret mitt er samlet i en lav hestehale som jeg putter innenfor genseren. Både Liv og jeg har brunt hår, men hennes hår er mye kortere enn mitt. hennes går til skulderne, mens mitt går til under skulderbladene.

På veien til toalettet møter vi tre ansatte, alle ser ut til å ha dårlig tid, for ingen enser oss noe mer enn å si "hei". De kaster så vidt ett blikk på oss.

"Altså, du vet det om de guttene som lå i rommet?" Sier hun lavt da de siste jentene har gått ut fra båsenene.

"Ja, de du så på kinoen og som du fortale om. Vet du hvem det er?"

"Ja, det gjør jeg," sier hun bare. jeg skjønner at jeg må hinte om det, så jeg nikker og sier:

"Hvem?"

"Gutten jeg liker, du vet..." Navnet dør på leppene hennes.

"Johan," avslutter jeg. "Han du så på på kinoen og du gråt."

"Ja," hun hulker nå. Det ender med at jeg følger henne tilbake til rommet etter at jeg har trøstet henne og hun har grått ferdig. Da jeg skal til å gå hvisker hun til meg:

"Jeg tror jeg vet hvem den andre gutten er."