Skriket som forandret alt

Part 13

"Hei Charlie!" Sier Mina når hun ser meg. Jeg setter opp tempoet og møter hun i en klem.

"Lenge siden sist," ler jeg.

"En HEL uke, omg," får hun presset ut mellom latteren. Jeg bare smiler som svar.

"Så hva har du gjort den HELE siste uken da?" Spør jeg.

"Ja, du vet... Barnevern skolen, barnevern leksehjelpen, barnevern hjelpegruppen, barnevern folka, barnevern maten, banevrrn hagen, barnevern barna, barnevern rommet, og ja, du skjønner," ramser hun opp.

"Jepp, en hel del barnehjem," små ler jeg.

"Jaaa, og det er ikke noe annet å gjøre heller vet du. Du kan enten være i huset, eller i hagen. Og det er det. Punktum. Finale."

"Så bra at du fikk deg ut denne helgen da!"

"Ja, takk gudene," sukker hun. "Biblioteket er grusomt lite. Alle bøker av interesse er allerede lest..."

"Haha, så da?"

"Leser en serie omigjen. Det var en serie jeg likte veldig godt for noen år siden. Den er faktisk bra denne gangen også."

"Det var det jeg tenkte meg," ler jeg. "Så vi må innom biblioteket?"

"Ja, gjett! Men vi må dit sist, siden jeg skal låne så mange bøker som mulig... Hehe."

"Haha, ja så klart. Vi skal få lånt alle de bøkene du ønsker selvfølgelig," smiler jeg til henne.

"Ååå, takk! Du er så snill."

"Ååå, det er du også." Hun gir meg en klem og jeg holder hardt rundt henne før jeg slipper.

"Vi har en time og et kvarter før vi må være på Peppes, hvor skal vi først?" Spør jeg.

"Klesbutikk?" sier hun og tar tak i hånden min.

Han står utenfor Peppes da vi kommer gående mot den.

"Hallo," sier han og vinker.

"Hallo," sier Mina og vinker tilbake.

"Hei," sier jeg. Mina og Sebastian tar hverandre i hendene før vi går inn.

"Nice," hvisker Mina i øret mitt da hun går forbi meg og finner et ledig bord. Jeg bare rister svakt på hodet.

Vi setter oss ned ved bordet Mina fant. Det er et bord med plass til fire, men med alle handleposene til Mina trenger vi den siste plassen. Det ender med at Sebastian sitter ved siden av en haug med poser på sofaen på hans side, mens jeg og Mina sitter på andre siden av bordet på vår sofa.

Mina vinker ivrig på en kelner, og det er først nå det slår meg; hun er lykkelig. Jeg har ikke sett henne så lykkelig og glad på lenge. Det er flere år siden, tror jeg. De siste årene har alt vært så mye verre. Unge ble større og krevde mer mat klær og hjelp, uten at de fikk det. På en måte sjokkerer det meg at alle tre fortsatt er i live.

Vi bestiller pizza og brus og begynner på en forsiktig samtale, som starter med hvordan dagen vår har vært.

"Ja, så hva har dere gjort i dag da?" Spør Sebastian.

"Ikke stort," sier Mina. "Jeg var på barnehjemmet."

"Jeg var på skolen," sier jeg.

"Du kom deg på skolen?" Erter Sebastian meg. Jeg geiper tilbake.

"Hva har du gjort da?" Spør Mina Sebastian.

Da maten kommer har vi åpnet oss litt mer alle sammen, og vi sitter ikke anspent, men behagelig i sofaen.

"Herre Gud, jeg elsker den boka! Endelig en annen person som har hørt om den," sier Mina stolt.

"Så sant, har bare møtt omtrent 2 personer som har lest den," sier Sebastian. "Give me five!"

Mina lener seg over bordet og skår hånden sin i hans.

"Nyt maten," sier kelneren til oss og smiler. Vi nikker og takker tilbake, og han går.

"Nyt maten før jeg spiser den opp!" Ler Mina og hiver i seg. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å le med. Etter alle disse årene var alt som skulle til for at hun skulle bli lykkelig å gå i mot foreldrene hennes. Ikke at det bare var bare, men allikavel.

Nå er hun lykkelig, akkurat som søsteren og broren. De eneste andre gangene jeg vet hun var glad i løpet av de siste årene, var da hun var så dypt inne i en bok at hun ikke klarte å legge den fra seg. Og den gleden jeg så i øynene hennes etter at hun var ferdig med å gråte over en bok.

Søskenene har det også bedre. Lea dater legen Marcus og det forholdet ser ut til å holde, og Nico har fått seg en veldig god venn. Jeg tror ikke jeg kunne beskrevet den lille familien bestående av ikke noe annet enn bare søsken, som lykkelig. Og mest sannsynlig for første gang.