Skriket som forandret alt

Part 15

Nico døde av et slag i hodet. Noe hard ble slått i hodet på han og han fikk en kraftig hjernerystelse, ikke at det var det verste. Han havnet i sjokk-koma, som jeg kaller det. De hadde et annen fancy navn på det, men jeg fant ut at det var pga et sjokk han havnet i koma, så ja.

Ingen vet hva slags sjokk han kan ha fått, men det har med slaget å gjøre. Jeg personlig tror han ble sjokkert over noen som gjorde noe han ikke var ment for å se, og de noen kunne ikke la han komme ut med det noe i hukommelsen. Han fikk et større sjokk da de noen gikk mot han med et hard rør og slaget mot hodet og sjokket over det han så fikk han i koma.

Han døde 3 dager senere. Hodebunnen hadde fått et dypt hakk i seg. Og det tok 3 dager for sprekken å sprekke nok opp til at den ene delen falt ned mot hjernen, og boret seg ned i den. Jeg trenger vel ikke å fortelle hva som skjedde så...

Lyden av noen snufs treffer meg da jeg og de andre setter kisten på plass ved alteret. Jeg snur meg og ser rundt på de svart kledde. Det er ikke mange kjente som dukket opp. På de førte radene er det reservert til Rosa, hennes nevø. Vennene til Nico. Familien min. Søsteren hans, Lea, mannen hennes Marcus og deres 11 måneder gamle sønn.

Lea flyttet fort inn til Marcus etter at foreldrene kom i fengsel. Hun kom seg ut av barnehjemmet og fikk seg jobb i en barnehage så fort hun ble ferdig med skolen. De hadde et stort og vakkert bryllup, Marcus har en stor slekt, så det ble stor bryllup. Jeg ble invitert fordi jeg er det nærmeste Lea kommer kusine...

Moren og faren hans kom også, reserverte plasser på første rad sammen med oss. Det ser ut som de heller ville vært alle andre steder. Blikket flakker mellom kisten, de som kom og gulvet. De ble ferdig med soningen sin på 3 år, og har gått fritt i 1 år nå.

Mina er her så klart.

Og noen fjerne slektninger av Nico's familie. De har møttes en gang, men de følte vel at de måtte komme. De sitter på nest siste rad.

Så midt radene er fulle av folk jeg aldri har sett før, folk som fikk medfølelse med den lille gutten på 12 år som mistet livet. Og søstrene på 20 og 19, som sammen med gutten gikk gjennom mishandling av foreldrene, som har klart å forandre seg. Ikke at jeg noensinne trodde på det, eller kommer til å tro på det. Ingen forvandler seg fra jævlig til snill og omsorgsfull. Det skjer ikke.

Jeg og de andre som bærte kista, Mina, onkel Marcus, som Nico kalte han, Lea, tante Rosa og foreldrene, går ned til plassene våre og begravelsen kan begynne.

Mina og Lea ser ut som to vrak. Etter brorens død har de nesten ikke sagt noe, bare grått. Ikke at Lea egentlig sa mye før heller, men nå er det så ille at det ikke kommer ut noe. Og Mina har totalt mistet den halv dårlige humoren sin. Hun har ikke kommet med en eneste vits, god eller dårlig.

Vennene gråter nå også. Rosa gråter. Marcus har tårer i øynene. Jeg gråter. Foreldrene bare sitter der og ser ut av et av vinduene. Den eneste grunnen til at de kom var fordi de er forpliktet til det, det er forventet at de skal være i sin egen sønn sin begravelse. Jeg antar de ikke kunne følge forventelsen om å gråte og være helt sønder knust over sønnen, så de kom i begravelsen i stedet.

Presten preker i vei om hvor trist det er når et barn dør. At ingen skal dø en så tidlig død. Spesielt ikke ved at noen drepte en ung gutt. Men jeg hører ikke egentlig etter, tankene min bare flyter fra tanke til tanke, fra minne til minne.

Om hvor lav Nico alltid var i forhold til de andre. Hans brune militær klipp, og brune øyne. Første gang han smakte sjokolade. Og siste.

Da orgelet begynner å spille til "Deilig er jorden", reiser jeg meg sammen med Mina, foreldrene, Rosa, Marcus og Lea som gir sønnen sin til Rosa's nevø før hun går opp sammen med oss.

"Deilig er jorden, prektige er Guds himmel, skjønn er sjelens prilgrimsgang! Gjennom de fagre riker på jorden går vi til Paradis med sang"

Vi når opp til kisten og tar tak i de avtalte håndtaket og løfter kisten, mens menigheten synger oss ut.

"Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slektersgang;"

Vi begynner å gå sakte nedover kirkegulvet. De på de første radene begynner å følge etter oss ut.

"Aldri forstummer tonen fra himlen i sjelens glade prilgrimsgang."

"Englene sang den, først for markens hyrder, skjønt fra sjel til sjel det lød: Fred over jorden, menneske fryd deg!"

Vi går akkurat ut da den siste setningen av sangen synges:

"Oss er en evig frelser født."

Setningen som fester seg i hodet mitt er ikke fullt så positiv.

Oss er en, tydeligvis ikke evig gutt dø.