Skriket som forandret alt

Part 10

Jeg har ingen anelse om hvorfor jeg snakket om alle problemene mine til en gutt jeg møtte på gata en kald kveld. Virkelig, jeg vet ikke. Men jeg gjorde det, og det føltes godt. Han lyttet skikkelig bra og fikk meg til å føle meg bedre. Hvorfor jeg snakket kan ha vært fordi jeg har hatt for mye på skuldrene mine den siste tiden og fordi jeg var trøtt. Seriøst, klokken ble tolv før jeg kom meg hjem. Det var kanskje en litt lenger vei enn jeg hadde trodd...

Vi skilte lag ved veikrysset opp mot huset mitt. Han sa han bodde et kvarter lenger bort, det var bare å følge veien. Han sa han ville klare seg selv, så jeg gikk hjemover. Jeg hoppet inn vinduet på rommet i andre etasje, og klarte å lage litt for mye lyd. Faren min kom inn på rommet minuttet senere.

"Du skulle ha lagt deg for flere timer siden, til og med vi har lagt oss," sier han surt. Han legger armene i et kryss foran brystet. Både fordi han skal vise at han mener alvor og fordi det er kaldt her inne.

"Unnskyld, jeg fikk ikke sove. Jeg tenkte jeg skulle finne meg en bok og så lese litt for å bli trøtt," sier jeg.

"Ok, sov godt," sier pappa da han lukker døra bak seg. Jeg bare takker for at det er mørkt ute og inne på rommet, jeg må nok også gi en liten takk til pappa for at han må ha briller for å se noe. Jeg hadde tross alt på meg utesko, som jeg fant i skapet, og to sommerjakker for å holde varmen. Sengen var også redd opp og ordentlig.

Jeg kom ikke på noe bedre å gjøre, så jeg la meg. Hva annet skulle jeg gjøre uansett? Jeg slang fra meg klærne på gulvet og hoppet inn i en stor t-skjorte og en shorts, også kalt min pysj. Kanskje det er kaldt ute og det å sove i shorts og t-skjorte ikke er det lureste, men det gjør ikke noe. Jeg har vinduet åpent, så det er nesten like kaldt her inne som ute, men jeg har en tykk vinterdyne, så jeg holder meg hvert fall varm. Jeg kjenner jeg blir trøttere, og øynen glir igjen. Sjokkerende nok ble det en drømmeløs søvn, og jeg våknet ikke opp før ti på ni neste morgen, lørdagsmorgen. Det høres kanskje tidlig ut, men ikke for meg. Jeg er et A-menneske, så jeg legger meg tidlig og står opp tidlig. Enkelt og greit.

Jeg tok på meg en pysjbukse og en hettegenser før jeg gikk ned på kjøkkenet. Mamma og pappa satt ved kjøkken bordet og spiste frokost og drakk kaffe. Jeg satte meg stille ned på den tredje stolen. Den fjerde stod urørt.

"God morgen pappa, mamma," sier jeg og gir dem et lite smil. Jeg får et "god morgen" og et svakt smil tilbake. Jeg antar de tenker på det samme som meg. Den siste lørdagsfrokosten vi hadde sammen. Alle sammen. Minnet kommer alltid til meg på morgner som denne. Sola som skinner matt gjennom det lille vinduet og det store vinduet, kjøkkenet som lukter nykokt kaffe og stekte rundstykker. Lukten av egg og bacon som kommer like etter. Jeg kan ikke noe for det, men jeg må kjempe mot tårene.

Jeg og Jonas kom inn på kjøkkenet, og synet av mamma og pappa som hadde lagd frokost og gjort alt klart  til turen, møtte oss sammen med de lykkelige smilene deres. Grove rundstykker, egg, kaffe og en liten sjokolade til etterpå, lå og ventet på oss.

Under frokosten kom solen opp i nord og skinte først gjennom det lille vinduet, og så gjennom det store. Rommet ble opplyst av den nydelig fargen til morgen sol. Jeg smilte til Jonas og han blunket til meg. Dette kom til å bli den beste turen noensinne.

Etter maten gikk vi hvert til vårt og skiftet til tøyet vi hadde funnet frem for flere dager siden. Jeg bestemte meg i siste liten for å ta med meg det jeg hadde sovet i; en hettegenser og pysjbukse. Jeg stappet det i sekken, ga mamma en siste klem og vi satte oss i bilen.

"Å, mamma!" Gråter jeg. Hun klemmer meg og jeg kjenner tårene hennes på skulderen min. "Jeg savner han sånn."

"Jeg også," hvisker hun i øret mitt. Jeg kjenner et par nye armer rundt meg og nye tårer som treffer meg.

"Det gjør vi alle," sier pappa stille.