Skriket som forandret alt

Part 7

Etter at dommeren hadde sent ut foreldrene, hadde mina og søsknene kommet ut med alt. Absolutt alt. Vi hadde sittet i flere timer, og så hadde dommeren bedt oss om å gå ut en tur så hun kunne komme ut med hva som skulle skje. Etter ca en halv time med venting ble vi bedt om å komme inn igjen. Synet som møtte meg gjorde meg glad men samtidig sjokkert.

Moren og faren til Mina, Nico og Liv står med håndjern på hendene og ser ganske sinte ut.

"Dommen er her," begynner dommeren. "Foreldrene har 3 år i fengsel for voldtekt, mishandling og for at de ikke var der for barna. Før dem ut."

Jeg ser bort på Mina, tårene renner nedover ansiktet, men jeg kan ikke bestemme meg for om det er gledes tårer eller ikke. Jeg smiler oppmuntrene mot henne. Hun gir meg en grimase tilbake.

"La oss dra å feire," sier jeg. "Det har dere fortjent."

"Hun har rett. Det har dere fortjent," sier legen Marcus. I løpet av perioden mellom skriket til Mina og denne rettssaken, som gikk forbausende bra, har vi blitt bedre kjent med Marcus. Vi er nesten det man kan kalle venner. Eller, joda, vi er venner.

"Takk," mumler Mina. Jeg ser nå at hun smiler mellom tårene. Og kanskje hun gråter av glede.

"Kom da," sier Marcus og tar tak i Mina og Nico. Liv ser på Marcus med de store vakre grønne øynene sine. Han smiler tilbake til henne og gjør en bevegelse med hodet som skal si at hun må komme bort. Hun gjør det og tar plassen til Nico. Mellom Marcus og Nico.

Marcus og Liv hadde vært søte sammen. Og Liv burde få oppleve kjærlighet, hun har tross alt overlevd lengst med foreldrene. Siden Mina og Liv alltid har vært redde når de er sammen, har de ikke fått noe bra forhold. Liv har alltid vært mest redd og hun har aldri prøvd å stoppe foreldrene får det gale de gjør. Hun stilte ikke opp for Mina og Nico. Dette skapte litt kaldt stemning mellom dem.

Jeg skjønner nå hvorfor. Som Liv fortalte i retten, hadde foreldrene slåss om hvem som skulle skade Liv først og mest da hun var liten. Så liten at Mina ikke var født. Liv hadde måtte ta i mot foreldrenes grusomheten helt alene. Men da Mina ble født, ble slagene og mishandlingen delt på to. Liv hadde en mye verre barndom, enn deg både Mina og Nico hadde tilsammen. Så klart hadde de to det grusomt, men det var aldri så ille som med Liv. Og fordi Liv hadde det så mye verre enn de andre, ble hun mer tilbakeholden og klarte etterhvert ikke å snakke lenge med folk. Hun klarer ikke å sitte stille lenge av gangen, og hun kan våkne mitt på natten av at hun slår og sparker seg selv. Dette vet jeg fordi hun fortalte det til dommeren, men også fordi hun har sovet over hos meg et par ganger før.

"Hvor skal vi?" Spør Nico da vi er ute.

"Det syntes jeg dere burde bestemme," svarer Marcus.

"McDonalds!" Roper Nico. Vi andre ler, men vi går dit.

Vi sitter og spiser da Mina reiser seg. Hun hever boksen med fanta.

"La oss skåle for at det vi har vært gjennom, er over, og for vår nye begynnelse!" Vi skåler og gir hverandre klemmer. De rund oss ser rart på oss, men ingen bryr seg. Vi er alle så fornøyde med det vi har gjort. Jeg vet at jeg og Mina må finne ut av alt det tullet med de døde guttene. Men akkurat nå lever vi i øyeblikket, og koser oss.