Skriket som forandret alt

Part 18

Hva gjør du når du får vite at bestevennen din er på politistasjonen av en grunn du ikke får vite? Og du tror hun sitter og venter på en dom av et eller annet slag?

Jo du løper så fort du kan dit.

Eller, vel. Sebastain kjørte meg. Men det gikk fortere enn om jeg skulle ha løpt..

Mina satt og så sånn passe ulykkelig ut da vi gikk inn. Jeg vinket til hun og hun tok slitent opp hånden. Hun satt i en nedslitt sofa med et teppe rundt seg, og med 1 politidame stående ved siden av seg.

"Unnskyld," sier en av politimennene surt og kommer bort til oss. "Hva gjør dere her?"

"Ehh, besøker Mina... En jente," stammer jeg og peker på Mina. "Hun der."

"Dere er for sent ute," sier han om mulig enda surere.

"Kan vi bare vær så snill og få vite hva som skjedde?" spør jeg og setter opp valpeansiktet. Jeg prøver å gjøre øynene litt større enn vanlig, se beene opp på han og blunke litt for mye.

"Ehh... Mmm. Vent litt." Han går bort til noen andre politifolk og begynner å snakke med dem.

"Hva søren var det for noe?" Hvisker Sebastian i øre mitt.

"Det skader aldri å smiske," sier jeg og ler litt.

"Og ha et søtt ansikt med litt for store øyne," legger han til og blunker.

"Så klart."

"Jo, altså, det er greit. Men først må dere si navn, vise legimitmasjon osv, bare gå bort til kvinne. Som står ve jenta," sier politi fyren da han kom bort til oss igjen. Jeg tar tak i Sebastian, løper bort til politikvinnen og roper "ok," over skulderen.

"Hva? Hvordan? Hvor-" jeg blir avbrutt av Mina som slår meg svakt i armen. Politidamen som sjekket legimitmasjon og navn og tok fingeravtrykk av tommelen vår ga oss 5 minutter på å snakke.

"Mamma og pappa," sier hun svakt. Jeg nikker oppmuntrende. "De drepte Nico."

Jeg skal ikke si at jeg ble sjokkert, noe i meg viste det hele tiden, men noen kommer meg i forkjøpet.

"Hvordan kan du være så sikker?" Spør Sebastain skeptisk. Mina bare vifter det bort med hånden.

"Fortell han senere," sier hun. "Det er ikke ofte jeg får se inn i fortiden."

Og jeg forstår hva hun mener. Hun fikk se foreldrene drepe broren. Etter drapet.

"Og hvorfor havnet du her?"

"Ehm, altså," nøler hun. "Jeg tok en liten tur innom foreldrene mine, som forresten er skilt nå-"

Lenger kommer hun ikke før jeg avbryter; "Hva?!"

"Kjeft Charlie," kjefter hun og fortsetter. "Og fant bare mamma." Mina snakker alltid om foreldrene sine med en ironisk vri på stemmen." Hun gråt, fortalte de skulle skille seg, og avslørte at de drepte han. Pappa var vistnok ute på jobb. Da hun snakket med meg tok jeg det tilfeldigvis opp, siden jeg så at hun ville fortelle meg det i et sånt "fremtidssyn". Noen ganger er de greiene her ganske praktiske skjønner du," sier hun og blunker. Jeg gjør ikke noe annet enn å se dumt på henne, og Sebastain står der og ser direkte dum ut. Han klør seg i hodet, ser ganske ubekvem ut og har et sært utrykk i hele ansiktet. "Så gikk jeg til politiet, mamma ringte pappa, mamma ble hentet av politiet og pappa stakk av."