invisible girl

4 -En del av verden!

Peep peep!
Jeg våkner brått av vekkerklokken som stadig skremmer vettet av meg. Selvom jeg hører den hver morgen, så blir jeg like skremt hvergang. Skjønner ikke hvordan jeg er så lett skremt, men jaja! Whatever!

Jeg sleper meg ut av sengen, øynene mine har litt søvne i seg fortsatt og de er hovne også! Søren, hele trynet mitt ser ut som rompa til en bavian som vil si at jeg må bruke sminke, jeg kødder ikke! Åh, nå må jeg bruke den dyrebare tiden min på å dekke til de røde stedene i fjeset mitt.

Jeg har arvet den sterke rød fargen i fjeset fra mamma og ikke nok med det, jeg er skikkelig blek også noe som får rød fargen enda synligere! Det er de tingene jeg ikke liker med å arve ting fra folk, men det finnes jo noen fordeler også. Folk forteller meg stadig at jeg ligner på moren min og mamma er skikkelig fin.

Jeg går til klesskapet, henter en svart jeans og en mørkeblå hettegenser. Orker virkelig ikke å pynte meg idag. Jeg pynta meg nok for igår, selvom ingen legger merke til! But yeah

Å dusje om morgningen er skikkelig fresh, du blir mer våken av det og det avslapper musklene. Ikke det at jeg har muskler!

Etter at jeg er ferdig med å dusje og tatt på klærne fyker jeg ut av soverommet og ned til kjøkkenet for å få meg noe å spise. Idag har ikke mamma orket å stå opp, og dermed blir det ikke noe pannekaker! Derfor tar jeg meg bare et eple og går ut i gangen for å få tatt på sko. Jeg tar på de samme, slitte conversene mine og slenger sekken over ryggen. Jeg skjønner ikke at det finnes folk som har på forskjellige sko hverdag, hva skal det forestille? Oppmerksomhetssyk!

**
Jeg tar hendene i lommene og tar ut øreproppene og setter på litt musikk. Mamma har nemlig ikke orket å kjøre meg idag, så da må jeg gå hele veien til skolen.

Jeg begynner å nynne litt på sangen, før jeg hører en brumme lyd rett bak meg og skvetter til. Jeg snur meg rundt og en svart motorsykkel kommer til syne. Jeg kan ikke lyve og si at den ikke er fin, for det er den!

Gutten som sitter på den har en svart skinjakke på, svarte bukser og noen slitte sko. Hva skjer med alt det svarte? Er det noe som kalles 'svartetirsdag'? Badboy stil må jeg si og allerede før han tar av seg hjelmen vet jeg hvem han er!

Conrad tar av seg hjelmen han har på hodet, drar en hånd gjennom det mørkebrune håret og biter seg svakt i leppene. Oh lord! Jeg tror jeg faktisk sto å glante alt for mye på Conrad, så jeg tok meg sammen og blunket noen ganger.

"Rolig nå chica, du kommer til å sikle om du fortsetter sånn" ler han og gir meg et selvsikkert blikk!

"Dust" mumler jeg lavt, håper på at han ikke har hørt det og snur meg. Men dessverre var det ikke lavt nok, for han hørte det og nå følger han etter meg med motorsykkelen sin.

"Ja, jeg vet at jeg er Deilig, uimotståelig, sexy og tiltrekkende. Du trenger nok ikke å nevne det engang!" Smirker han og blunker

"Nei, for i mine øyne er du dessverre helt det motsatte av alt du ramset opp" sier jeg og begynner å gå fortere. Hvorfor kan han ikke finne noen andre å plage?

**
Mens jeg sitter i timen til Mr.Groffy og tenker på livet. Hvorfor Conrad plutselig henger seg over meg og hva det er jeg har fortjent for at livet skal være sånn.

Pirker noen meg på ryggen bakfra og jeg snur meg med et irritert ansiktsuttrykk, men det forandrer seg raskt da jeg ser at det er en jente som har pirket på meg.

"Hei, Jeanin ikke sant?" Hun set ut som et spørsmålstegn der hun sitter og jeg er ganske stum. Overrasket over at noen vet hvem jeg er, bortsett fra dusten så klart.

"Ehm, ja? Og du er?" Sier jeg like spørrende og prøver å smile, men jeg antar at det blir mer som en grimase.

"Jeg er Olivia Sheltman" hun rekker meg hånda og jeg nøler litt. Burde jeg? Tenk om vi blir venner? Jeg har aldri hatt ordentlige venner, bortsett fra barndomsvennen min Oscar men så flytta de og jeg ble ensom fra den dag.

Jeg tar hånda imot frivillig, smiler og nikker, så snur jeg meg igjen.

Riing riing

Klokka ringer, noe som tyder på at timen er over og at det er lunsj. Yey, mat her kommer jeg!

I det jeg går ut av klasserommet, hører jeg noen rope navnet mitt og jeg ber Gud om at det ikke er Conrad.

"Hey, vent! Jeanin!" Roper stemmen til Olivia bak meg, noe som vil si at det ikke er Conrad. Uf, nå ble jeg lettet men samtidig irritert. Hva vil hun? Misforstå meg rett, hun er grei og sånn, men jeg er bare ikke klar for å ha venner.

"Ja, Olivia! Ikke rop så høyt neste gang er du snill?" Ber jeg henne og til svar nikker hun seg enig.

Olivia virker som en hyggelig jente, kanskje jeg burde gi henne en sjanse, jeg trenger trossalt en jentevenninne som jeg kan snakke med om gut..nei Jeanin, når begynte du å tenke på gutter? Siden den idioten av en hersens unge kom inn i livet mitt!

"Vil du sitte med meg og noen venner av meg?" Kremter Olivia som nå går rett ved meg. Venner? Som i flere folk? Åh nei, det takler jeg ikke! Jeg skal til å svare, men Olivia avbryter meg.

"De er veldig greie, hvis du tror de er som alle andre så tar du feil" sier hun som om hun leser tankene mine.

"Ja det vil jeg gjerne, og jeg tror det er på tide for meg å få noen venner" ler jeg nervøst. Jeg har fått meg venner! Selveste Jeanin jeffrey har fått seg venner, hvem ville trodd det?

"Kom da, så tar vi følge" roper Olivia litt småglad og drar meg i armen. Du vet når du har lovet et lite barn om å gi han godteri og hvordan barnet blir. Glad og ivrig. Sånn var Olivia.

Endelig er jeg en del av verden!

___________________________

Herregud, føler at jeg selv blir oppslukt av historien. Kommenter gjerne hva dere synes om boka mi. Snart 200 lesere, fantastisk! *Applaus*

Dere er alle fantastiske, men husk å vote og kommentere. Føler at jeg får inn lite av det :((

Dere må også gjerne si ifra om hva dere synes om boka. Som sagt, jeg tar imot kritikker :D

@soloomelk