invisible girl

13 - Ditchet

Steven på bildet!

"Okay gutta, nå må vi ro oss et par hakk ned-" sier Olivia og ser på de to gale vennene våre som fortsatt ikke har klart å komme seg over at Andjela aka skolens bitch snakket til oss. "-dessuten fortjener ikke den bitchen å bli snakket av oss" fortsetter hun å si overlegent mens hun kaster håret bakover.

"Oli, vi snakker ikke om henne-" sier Kayden litt irritert, men blir fort avbrutt av Olivia som kremter foran han og setter armene i kors. Han vet at hun hater å bli kalt for 'Oli', men likevel kaller han henne det. "-vi ler av henne, det er noe helt annet" fortsetter han og later som om han ikke så det sinte  ansiktsuttrykket til Olivia.

"For det første, ikke våg å kalle meg 'Oli' igjen med mindre du ønsker å bli gul og blå. Og for det andre, å le av henne er på en måte å snakke om henne" sier hun og himler smått med øynene. "Same shit egentlig, den bimboen er hundre prosent fake uansett. Jeg så det ved første øyekast liksom" sier luke og hever øyenbrynene mens han stirrer på Oli.

"Folkens, kan vi snakke om noe annet enn henne? Jeg blir så lei av å høre navnet hennes" Sier jeg og drar en hånd gjennom det tykke blonde håret mitt mens jeg sukker irritert.

"Som hva mener du vi skal snakke om?" Spør Kayden og ser ned på meg. Selvom vi sitter så er han fortsatt et eller to hoder høyere enn meg, og det er så innmari irriterende å være den korteste i gjengen. Men men, er ikke noe jeg kan gjøre med det. Sukk. 

Jeg ser opp på han med et irritert blikk før jeg sukker igjen og sier; "Hvorfor kan ikke du eller dere komme opp med noe? Er det jeg som alltid skal komme opp med noe?"

"Oi, her er det noen som har uka si ser jeg" sier han og hever hendene opp i været sånn for å vise at han gir seg. "Ja, Kayden. Jeg har uka mi, kunne du vær så snill å komme til meg med sjokolade og is?" Sier jeg sarkastisk og himler intenst med øynene.

"Virkelig? Kan jeg virkelig ko-" før han rekker å fullføre setningen sin sier jeg; "Nei Kayden, du kan ikke komme til meg med sjokolade og is." Han ser uforstående på meg og jeg skjønner at jeg må forklare det for han.

"Vet du hva sarkasme er? Vel, det var sarkastisk ment din idiot"

Kayden ser stygt på meg før han begynner å le så høyt han kan, og for å si det helt klart er ikke den latteren den fineste latteren heller. Folkene som sitter rundt i Caféen begynner å gi oss blikk, mens andre begynner å le sammen han. Jeg stirrer rart på han, som om han nettopp kom ut av psykiatrisk avdeling og dessverre må tilbake dit igjen.

"Hva er det du ler av? Har jeg noe i ansiktet?" Sier jeg og tar meg på ansiktet for sikkerhetsskyld, men nei der var det ingen verdens ting. Så hva er det som er så hysterisk morsomt? Nå som Olivia og luke også har joinet han er jeg enda mer mistenksom enn før.

"Vet dere hva, jeg stikker. Kontakt meg igjen når dere har svaret for hvorfor dere lo så mye. Og forresten du høres ut som en kvalt gris når du ler Kayden."

Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men jeg er virkelig ikke i humør til å bli køddet med. Det har kanskje noe med at Andjela kom bort til meg og fortalte at jeg skulle holde meg unna han, men vet hun hvor vanskelig det kommer til å bli? Vet hun at jeg kommer til å bo under samme tak som han i en hel måned? Men en ting vet jeg; Humøret mitt skyldes ikke av mensen!

Jeg reiser meg opp og begynner fort å gå mot utgangsdøra, akkurat i det jeg åpner døra og skal til å gå ut går jeg inn i noen og faller bakover. Jeg hadde trodd jeg skulle deise rett ned i bakken, men i stedet føler jeg en sterk arm holde rundt meg og trekker meg opp igjen.