invisible girl

21 - begrave deg levende

Conrad's pov

Jeg har for faen klart å fucke det skikkelig opp nå, like hvem faen går rundt og svarer 'jeg hadde lyst' når noen spør deg om hvorfor du kysset dem?

Jeg drar en frustrert hånd gjennom det tykke brune håret mitt før et lite sukk unnslipper leppene mine. Fyfaen, jeg må virkelig fikse opp i ting nå.

Det har gått et par minutter siden Jeanin gikk fra meg, fra fyren som såret henne. Og helt siden hun gikk fra meg, har jeg ikke klart å røre på en eneste muskel i kroppen.

"Hvordan gikk det?" Aiden kommer bort til meg og legger en hånd på skulderen min i håp om at jeg skal snu meg, men det gjør jeg ikke.

"Hva tror du? Hvordan tror du det gikk når hun allerede er borte og jeg fortsatt står her?" Jeg står fortsatt med ryggen til.

"Dude, det er ikke så ille. Hvis hun gikk fra deg, er det hennes tap, ikke ditt. For husk hvem du egentlig er; du er Conrad Miller, alle jenter sikler etter deg. Og hva så om en jente gir deg rødt kort? Du har mange jenter som står i kø for deg. Så nå synes jeg du skal glemme den nerden og heller komme deg videre."

Sinnet bobler inni meg på måten han snakker om henne på, ingen og da mener jeg ingen får snakke slikt om Jeanin mens jeg ennå er til stedet.

Jeg knytter nevene, og biter sammen tennene mens jeg puster tungt inn og ut. Jeg prøver å holde sinnet mitt inne og roe meg ned. For hvis sinnet mitt slippes ut, vil et rent helvete slippes ut.

"Hvis jeg noen sinne hører at du kaller henne en nerd eller noe lignende igjen, så kommer jeg til å begrave deg levende." Jeg snur meg rundt og sender han et olmt blikk før jeg snur på hælene og går inn i skolen.

Jeg skal ikke gi opp.

Jeg får det alltid som jeg vil, og det er ikke noe unntak denne gangen heller. Jeg skal vinne hjertet hennes igjen, om det så er det siste jeg gjør.

Og jeg vet akkurat hvem som kan hjelpe meg med det.

**
Samfunnsfag timen suger shit to be honest. Jeg vetta faen hva læreren snakker om engang, for meg så ser jeg ikke annet enn at munnen hans åpner og lukker seg. That's all. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Ingen lyd kommer ut, og for å være helt ærlig kunne jeg ikke gitt mer fucks i denne timen.

Det er som om alt rundt meg er borte, alle tanker, alle mennesker. Bortsett fra en.

Jeanin.

Hun klarer jeg ikke å få ut av tankene mine, det er som om hun har funnet seg til rette i hodet mitt. Som om hun har funnet seg et nytt hjem å bo i.

Måten hun alltid blir irritert på når jeg banner, er søtt. Måten hun himler med øynene når jeg oppfører meg teit, og måten hun rødmer på hele tiden. Selvom jeg ikke sier noe søtt til henne.

Alt ved henne er perfekt. Jeg må innrømme at hun er den fineste jenta jeg har møtt på jævlig langt tid.

"Mr. Miller følger du med?" Den mørke stemmen til læreren lyder høyt i klasserommet idet han slår hendene sine på bordet foran meg.

"Vil du jeg skal lyve eller si sannheten?"

"Sannheten."

Jeg ser opp på han med et øyenbryn hevet før jeg sier med en selvsikker stemme; "Vel, da må jeg nok skuffe deg. Jeg fulgte ikke med nei."

"Har du planer om å følge med?" Sier han så før trynet hans får en litt rød farge.

"Nei."