invisible girl

5 -Skogen

Jeg har faktisk klart å skaffe meg venner! Det var noe jeg trodde aldri ville skje, men 'never say never' er det ikke det man sier?

Akkurat nå sitter jeg i senga og tenker på livet, hvordan jeg har klart å bli lagt merke til innen to dager. At alt er takket være den hersens ungen Conrad, men samtidig er jeg litt glad for å endelig være en del av verden og hadde det ikke vært for Conrad så ville ikke det skje ikke sant?

Vet dere hva? Jeg tror jeg har tenkt meg ut på en liten løpetur, for å få tankene min på et annet sted enn Conrad. Ja, jeg sa løpetur!

Fort tar jeg på meg treningstøyet mitt og ja, jeg har faktisk treningstøy! Jeg jogger ned trappa og er på vei til utgangsdøren når noen kremter bak meg.

"Og hvor har du tenkt deg frøken?" Pøh, det er bare mamma!

"Ehh, jeg tenkte jeg kanskje kunne ta meg en liten løpetur. Du vet, bare få meg litt frisk luft" sier jeg og prøver å få frem det mest overbevisende smilet jeg noen gang har smilt, selvom jeg vet at det sikkert ikke funker.

"Du? Ta en løpetur? Det henger bare ikke sammen" ler hun og holder seg rundt magen

"Jaha? Er det en utfordring jeg hører?" Sier jeg og ser på henne med et skjevt smil om munnen

"Hvis det er sånn du vil ha det, så ja. Det er en utfordring du hører" mamma hever et øynbryn mot meg og nikker kort før hun drar tilbake til kjøkkenet

**
Etter at jeg har jogget i minst en halvtime er jeg inni en slags skog i nærheten av nabolaget mitt. Jeg visste ikke engang at det fantes en skog her. Oh god, Jeanin du må få ræva di ut noen ganger!

Når jeg er litt langt uti skogen, hører jeg stemmer. For å være mer presis, mannestemmer. De basically driver å roper og hyler til hverandre.

En liten stund står jeg bare der helt frosset og tenker på om jeg skal bort dit og sjekke hva det er som foregår eller bare gå hjem og late som dette aldri har hendt. Selvfølgelig tar nysgjerrigheten min over og uten at jeg tenker over det begynner føttene mine å ta vei til hvor enn stemmene kom fra.

Ikke så lenge etter kan jeg skimte fem gutter stå der og krangle. Hendene deres er overalt, de står alle sammen med ryggen til så jeg kan ikke se hvem de er. Da bestemmer jeg meg for å gå litt nærmere, men ikke så nærme sånn at de kan se meg.

Jeg setter meg bak en litt høy Stein som akkurat dekker hele meg. Jeg stikker hodet litt opp i håp om å se personene og gjett om jeg gjør. Tre av guttene kan jeg beskrive som Aiden, Steven og Conrad. Wow, at jeg ikke kom på det før. Selvfølgelig var Conrad og gjengen hans innblandet i dette. De to andre er helt ukjente for meg.

Etter at jeg har sittet der i ca. 5 min hører jeg plutselig et høyt slag etterfulgt av at noen stønner hardt. Jeg gisper til refleks, men da jeg skjønner hva jeg har gjort legger jeg hendene mine over munnen og kryper sammen enda mer.

"Hva faen var det for noe?" Hører jeg en så velkjent stemme si etterfulgt av noen raske skritt. Conrad

Åherregus, nå er jeg så godt som bare død!

Skrittene kommer nærmere "gjemmestedet" mitt og hjertet mitt begynner å banke fortere. Jeg må komme på en plan og det fort. Jeg spretter opp og begynner å løpe som bare det. Bak meg kan jeg høre Conrad rope et eller annet til de andre, men akkurat nå har jeg ikke tid til det.

Jeg løper og løper helt til jeg blir andpusten, jeg trodde i en liten stund at Conrad hadde sluttet å følge etter meg men nei. Ikke lenge etter griper noen armen min bakfra og drar meg inn i et lite smug. Jeg er livredd for han, for hva han kan finne på!