Skriket som forandret alt

Hun sov på skulderen min, men så: hun spratt opp, lente seg bakover og skrek. Hun skrek og skrek. Det var et grufult skrik og det varte og varte.
Alle i kinosalen så nå på oss, de fleste var fra klassen. Vi hadde dratt for å se en film som vi skulle lære noe av eller noe. Men den var så kjedelig at Mina sovnet, og det hadde mange andre gjort også. Og så plutselig skrek hun. Det holdt på lenge, og det kunne ikke stoppes, jeg, og andre hadde prøvd. Vi hadde dratt henne ut fra radene og lagt henne på gulvet. Like plutselig som det hadde begynt, sluttet det. Hun åpnet øynene og stirret på meg. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet å se - men det jeg så sjokkerte meg ikke, hun var redd.
Hun rettet øynene mot en gutt i klassen og felte en tåre. Hun blunket og så tilbake på meg. Hun åpnet munnen og hvisket: "Hjelp meg."

"Hjelpe deg med hva!?" ropte jeg tilbake, men det var for sent, Mina var borte. Jeg satte meg ned ved hodet hennes og begynte å stryke henne over det blonde håret. "hva skal vi gjøre nå?", "skal vi flytte henne?", og mange andre spørsmål fløy rund mellom alle som var her. Noen av de som driver kinoen hadde kommet og slått av filmen, mens noen andre hadde ringt en ambulanse. Jeg hadde dratt Mina opp på fanget og strøyk henne over det blonde lange håret hennes, da skrikene begynte igjen. Alle trakk seg litt unna den hylende jenta som lå på gulvet, alle untatt meg. Jeg fortsatte å stryke henne over håret. Hele kroppen hennes var stiv og anspent, og hun pustet tungt, som om hun hadde spurtet tre kilometer. Mina åpnet øynene mens hun skrek, øynene var ville. Hun så gal ut. Jeg viftet en hånd foran ansiktet hennes, men det kom ingen reaksjon. Mina skrek ennå, og så lukket hun øynene. Så sluttet hun. Hun tok etter hånden min og fant den. Jeg holdt fast i hånden hennes helt til noen tok henne fra meg. Det var først da jeg kjente at jeg gråt.