You are my world

3) Fornærmelser, maling og motorsykkel

"Hei" Jeg prøver neg igjen på å hilse på han, jeg er bare nødt til å få han til å snakke med meg.

Han svarer ikke.

" Brian! Det er faktisk veldig dårlig gjort å ikke svare andre når de snakker til deg"

Vi titter opp mot vinduet begge to. Det var ikke jeg som sa det, det var Brians lillesøster.

"Der er ikke snillt å spionere på andre heller Mia" roper Brian tilbake med et stort smil.

"Hun er søt"

"Jaa, og hun er også dårlig til å høre på det andre sier" svarer han med ett smil om munnen. Det er lett å de at søstre betyr mye for han.

"Fin t-skjorte"
Jeg sier det så sarkastisk som jeg bare kan.  Tskjorta hans er skitten av noe som ser ut som kull, og full av hull.

"Takk, det samme" svarer han med en stemme like full av sarkasme.

"Hva er galt med genseren min?"
Nå er jeg seriøst fornærmet. Ingen disser favoritt genseren min.

"Ehh... Den er litt sånn...Rar" Han peker på mønsteret på genseren min. Jeg har på meg en ugly Christmas sweather.

"Akkuratt som deg!" Han sier det, smiler til meg og så går han.

~*~

Jeg sitter på badet og fyller ballonger med maling. Ingen sier noe stygt om genseren min, og spesielt ikke om meg. Han skal få hevn ass! Jeg så at han mistet nøklene sine ute, og kommer nok tilbake for å hente den litt senere.
Dette er den perfekte hevn. Mohahahahah!

Jeg bærer med meg alle ballongene med maling ut, og finner det perfekte gjemmestedet.

~*~

BRIAN
Faen. Hvor er nøklene mine?
Jeg kan ikke finne dem noe sted. Hmmmm. Tenk Brian, tenk. Kanskje de er ute der jeg sto å snakke med den rare nabojenta. Var det Johanne ellr Johanna. Jeg er ikke helt sikker, men det virker ihvertfall som om hun har en skrue løs.

Plutselig treffer noe meg i magen. Det spruter en slags væske ut av det. Maling. I ballonger. Hva faen? Kasta ho akkuratt en ballong med maling på meg? Hva feiler henne?

Det kommer flere. En grønn treffer meg på benet, en rød i magen og en gul i panna. Malingen renner nedover ansiktet mitt.
Jeg plukker opp en som ikke sprakk pg kaster den tilbake mot henne. Den treffer henne på håret. Fulltreffer!
Vi forsetter å kaste ballonger på hverandre til alle har sprukket, og selvfølgelig står jeg igjen med mest maling på meg.
Jeg løper bort, hopper over gjerdet og kommer bort til henne.
Jeg tar en del av malingen som ligger i håret, og knipser det mot ansiktet hennes. Hun får fullt av blå flekker i ansiktet.
Jeg ler og tar opp mobilen. Før hun rekker å reagere tar jeg et par bilder av henne.
"Slett de, slett de, slett de!"
Hun strekker seg ut for å nå fram til telefonen min men hun har ikke sjangs, for jeg er en god del høyere enn henne.
Haha gotcha tenkte jeg.

Johanne tok sats og hoppet på meg. Hadde jeg forventet det, hadde jeg kunnet ta henne imot, men det kom så uforventet at jeg ikke hadde sjangs. Vi dundret i bakken begge t, men uheldigvis for meg landet jeg nederst.
Mobilen min er trygt låst, så hun har ikke sjangs til å slette bildene, men det er noe annet som plager meg.

Jeg kjenner store smerter i armen min. Faen, jeg tror den er brukket. Eller ihvertfall forslått.
Jeg kan ikke bevege den i det hele tatt.
Hælvete, det gjør skikkelig vondt. Men ikke faen at jeg kommer til å si det til Johanne. Det er Johanne? Jeg må virkelig finne det ut.

~*~

JOHANNE

Jeg står ved skapet mitt og leter etter Norsk boka mi. Den må jo være der inne et sted.
Jeg har fortsatt maling i håret, på armene og i ansiktet. Uheldigvis vil ikke malingen gå av.

"Du kommer på trening i dag, ikke sant? Sebastian står plutselig ved skapet mitt.

"selvfølgelig" Jeg snur meg mot Sebastian.
Shit. Bak han kommer Brian gående. Og han har gips på. Jeg brakk armen hans.
Akkuratt som meg har han malingsflekker overalt.
Jeg har veldig lyst til å bare synke ned i jorda nå. Herregud så flaut.
Jeg brakk armen hans.

"Hei! Det er jo Brian. Visste ikke at han går på skole her. Hey! Brian! Kom hit a!"
Før jeg rakk å si noe som helst til Sebastian har han vinket Brian over.
"Dude, hva har skjedd med armen din?"

"Spør Johanne" sier han og nikker mot meg. Sebastian ser ut som et spørsmålstegn. Da jeg ikke sier noe, forteller Brian han om mitt "uhell".

"Vi snakkes" Brian slentrer bortover korridoren.

~*~

"hey, ikke ta pommes fritesene mine. Spis din egen mat" Emma har akkuratt nappet til seg flere av pommes fritesene mine.

"Maten din ser mye bedre ut enn min" sier hun enkelt.

"Dayum hvem er det? Han der var digg"

Selvfølgelig snakker Emma om Brian.

"Det er Brian. Du vet, den nye naboen min" Herregud dette kan bli kleint.

"Er det HAN du brakk armen til?" roper Emma. Herregud. Så. Kleint.

Brian blir jo selvfølgelig invitert til å sitte med badboyene på skolen, Simon, Karl og Chris. Jaja dette kan bli interessant.

~*~

Jeg bruker ettermiddagen min på å gjøre lekser. Vi får alt for mye lekser, herregud det er unødvendig. Da jeg sjekker klokka finner jeg ut at jeg har trening om under ti minutter. Jeg slenger på meg fotballtøyet og løper ut døra. Selvfølgelig har pappa dratt, så jeg må gå. Dette har jeg ikke tid til.

"Hopp på" sier en stemme. Jeg snur meg. Selvfølgelig er det Brian.
Jeg setter meg bak han på motorsykkelen hans, og holder rundt han.
Han suser avgårde mot fotballbanen.

"tuuusentakk! Herregud du redda meg jo!!!" Jeg gir han ett stort smil.

"Det var ingenting, jeg skulle samme vei uansett" svarer han kort.

Herregud jeg satt på med Brian på motorsykkelen hans!!! Iiiiiii herreguuuud så kult!!!!
Jeg liker han ikke ellerno, men det er ganske gøy å sitte på dah!

Jeg småløper mot banen med ett smil om munnen.

------------------------------------------

Jeg håper virkelig dere syns det er spennende!!!
Det er kjempegøy å skrive, spesielt om noen leser!
Hvis dere syns det jeg skriver er bra, kommenter og trykk på stjerna så bli jeg glad :))