You are my world

29) Date night

Takk for at du leser! <33

Jeg beklager at jeg ikke har skrevet noe på lenge, har hatt mye og gjøre og hadde lite inspirasjon. Hvis du leste det forrige kapittelet før 16 Februar burde du lese den på nytt, for jeg har skrevet mer på den delen ;)

Lik og kommenter gjerne på kapitlene så blir jeg mer inspirert til å skrive videre! :)

------------------------------------------------------------------------------------------

"Nei!? Du lover at du ikke lyver nå?" Jeg prøver å være alvorlig, men det er umulig å ikke smile når jeg ser bort på Brian. Vi sitter og spiser pizza etter å ha vært på kino. Vi så en film med ganske mye action, jeg valgte den bare fordi jeg trodde Brian ville like den. det gjorde han. Jeg falt ut underveis og endte opp med å se på Brian se på filmen, ikke at det gjorde meg noe. Jeg så følelsene av det som skjedde på filmen i ansiktet hans, det var som om han hadde opplevt alt tidligere og han kjente all smerte og all glede. "Nei jeg mener det, jeg så Emma kysse Simon i går." Brian smiler av reaksjonen min. Jeg er helt sykt glad på Emmas vegne, men også ganske skuffa for at hun ikke fortalte meg det. Men så har jo ikke jeg hatt så mye tid til å spørre hvordan det går med henne heller da.

"Tusen takk for at du spurte om jeg ville være med ut". Jeg ser opp på Brian og ønsker ikke at kvelden skal være over. Han smiler ett av sine ekte smil. Til min store glede har han hatt mange av dem i dag! Han kommer enda litt nærmere så vi står nesten helt inntil hverandre. Jeg verker etter å kysse han. Han bøyer seg ned mot meg og jeg kan kjenne pusten hans på meg. Jeg kjenner elektrisiteten mellom oss og lener meg nærmere han, men han er for høy til at jeg kan kysse han. Han smiler av forsøket mitt og plasserer ett lett kyss på leppene mine før han så vidt trekker seg tilbake. Jeg verker etter mer og det er så vidt jeg ikke blir gal da han gir meg enda ett lite kyss. Jeg strekker meg opp og fikler hendene mine inn i håret hans. Han lukter helt fantastisk! Jeg drar han ned mot meg og endelig gir han meg ett ordentlig kyss! Jeg kan kjenne de varme hendene hans på hoftene mine og en varme sprer seg gjennom hele meg. 

BRIAN

Planen var aldri å kysse henne som dette. Idet jeg trekker meg vekk kjenner jeg en smerte dypt inne i brystet mitt. Denne kvelden har bare gjort at jeg ville ha henne enda mer. Jeg er redd jeg ikke vil klare å reise. Ikke hvis jeg blir her lenger. "Jeg skal slutte på fotball" ordene raser ut av munnen min mens jeg tar et steg bort fra henne. Jeg er nødt til å dytte henne vekk, for hvis jeg blir her noe lenger kommer jeg ikke til å klare å dra. Jeg kan ikke bli, jeg kan ikke love henne å være der for henne for alltid. Hun kan ikke stole på meg. Helt siden pappa døde har jeg ikke latt folk komme innpå meg. Jeg kan ikke, for jeg vet at jeg ikke tåler at noen jeg bryr meg om forsvinner. "Hva? Brian? Hva er det du snakker om?" Johanne ser forskrekket på meg. "Jeg kan ikke gjøre dette. Jeg er ikke kjæreste materialet, og jeg kommer ikke til å bli det heller." Jeg konsentrerer meg om å holde stemmen min stø. Hun ser forvirret på meg. Jeg kan se at øynene hennes fylles med tårer og det dreper meg. "Jeg har ikke bedt deg om å være det heller" . Stemmen hennes skjelver. 

JOHANNE

Ordene til Brian var som slag i magen. Alt var fint, hele kvelden var helt fantastisk, jeg skjønner ikke hva som gikk galt. Jeg ser inn i øynene hans og prøver å forstå hva som skjer, men han har allerede satt opp en vegg mellom oss, jeg har ikke sjans til å nå fram til han. Tårene fyller på i øynene mine og jeg banner inni meg. Er det en ting jeg ikke vil, så er det å gråte foran han.  "Sorry, men jeg tror jeg har gitt deg feil signaler, jeg kan ikke være sammen med deg." Brian ser forbi meg. Nekter å se meg i øynene. Jeg tvinger vekk tårene, snur meg og går. Jeg venter at han skal rope etter meg, fortelle meg at dette bare var en misforståelse eller at det hele bare var en prank, men jeg hører bare en stor tung stillhet mens jeg går mot huset mitt. Jeg er fristet til å snu meg flere ganger, men jeg har mer verdighet enn det. Idet jeg kommer inn døra kollapser jeg. Tårene renner nedover ansiktet mitt. 

BRIAN

Jeg har lyst til å drepe meg selv for å ha såret henne. Dette var faen meg ikke meningen. Ingenting av dette burde ha skjedd. Hvorfor i helvete var jeg så dum å tro at jeg kunne ha henne? Nå hater hun meg. Jeg kunne se smerten hennes og hun så opp på meg med håpefulle og redde øyne. Når jeg står og ser etter henne må jeg konsentrere meg for ikke å rope på henne eller løpe etter henne. Når hun lukker døren til huset sitt går jeg mot mitt. Jeg må vekk herfra. Nå. Jeg løper opp til rommet mitt og pakker en sekk. Jeg skriver en lapp til mamma og er på vei ut døra da Mia kommer ned trappa. "Hvor skal du?" hun ser opp på meg med nysgjerrighet i blikket. "Jeg skal bare en tur til bestemor, også skal jeg besøke pappa." Jeg smiler og bøyer meg ned for å gi henne en klem. "Hvor lenge blir du borte?" Hun klamrer seg om halsen min og jeg kjenner et stikk i hjertet. "Ikke lenge". Bare til jeg får overtalt mamma om å flytte tilbake, men det sier jeg ikke til Mia. "Hva med Johanne? Har du sagt ifra at du drar? Hun kommer til å savne deg." Jeg slipper Mia og tar et skritt tilbake. "Nei det gjør hun ikke. Johanne liker meg ikke. Hun er veldig sint på meg." Mia ser ut som om hun er fra en gammel detektiv film der hun står og stryker seg på haka med tommel og pekefinger. "Jeg tror hun bryr seg om deg uansett jeg. Hvorfor kan du ikke bare gjøre så hun ikke er sint mer?" Jeg kysser Mia på hodet og svarer noe om at hvis det bare var så lett så ville jeg gjort det. Vi sier hade og jeg setter meg inn i bilen.