You are my world

33) Brian returns del 2

Hodet hans slynges til siden idet jeg treffer han og jeg kjenner et enda større adrenalinkick komme. Han prøver igjen å treffe meg, men uten noen lykke. Jeg holder meg fortsatt mellom han og Johanne mens han kaster seg mot meg. Jeg setter knyttneven rett i magen på han og hører han stønne mens han krøker seg sammen. Han er en del større enn meg, men jeg har mye bedre reflekser og kan slå fra meg, så det er ikke en urettferdig kamp. Ikke for meg i hvert fall. Jeg ser mot Johanne, hun ligger sammenkrøpet på bakken. Knyttneven til Chris møter ansiktet mitt. Faen jeg må følge med. Jeg må bruke all min makt for å kaste han i bakken og idet jeg skal til å slenge ut med neven enda en gang er det plutselig en mann imellom oss. Han veier med en telefon og sier noe om politi og at alt kommer til å ordne seg. Jeg roer meg ned og fokuserer på ordene hans. "Jeg bor i det huset der" Han peker mot ett av husene som om jeg virkelig skulle bry meg. "Jeg så alt fra vinduet. Jeg så han angripe jenta, og deg komme mellom dem." Han nikker mot Chris som ligger sammenkrøpet på bakken. Jeg kan kjenne det svi på siden av ansiktet, og Chris må ha hatt noe skarpt i hånda, for varmt blod renner ned fra et ganske stort kutt på siden av ansiktet mitt. Med en gang mannen er ferdig å snakke forter jeg meg bort til Johanne.

JOHANNE

Den varme stemmen til Brian synger i øret mitt. Drømmer jeg? Da Chris dro meg ned i bakken slo jeg hodet mitt ganske hardt. Etter det har jeg ikke fått med meg mye. Jeg klarte å registrere at noen dro Chris vekk fra meg. "Går det bra Johanne? Vær så snill å snakk til meg!" Jeg snur hodet forsiktig og der er han! Brian med de vakre øynene og det perfekte smilet. Brian med sin muskuløse og smidige kropp. Brian med sin lekene måte å snakke på. Jeg setter meg raskt opp. Jeg har glemt alt om å være sint på han. Jeg kjenner noe vått på kinnet mitt og registrerer så vidt at jeg gråter. Jeg strekker meg ut etter han og han holder rundt meg. Jeg vil ikke at han skal slippe. Ikke nå, ikke noen gang. "Unnskyld. Jeg skulle aldri dratt. " Brian snakker lavt i øret mitt mens han holder rundt meg. Tusen følelser skyller over meg og jeg finner ikke noe svar. "Jeg ble redd. Jeg liker deg. Veldig veldig veldig mye. Jeg var redd du ville såre meg, redd jeg ville fucke opp alt. Jeg var redd for å miste enda en jeg er glad i." Enda en? Nå henger jeg plutselig ikke med. " Da jeg var yngre døde faren min. På vei til en fotballkamp. Det var glatt og jeg maste på han om å kjøre fortere." Tårene mine renner enda striere mens Brian rolig forteller. Jeg kan høre at han gråter nå han også. 

BRIAN

Jeg holder hardt rundt Johanne mens jeg forteller henne. "Jeg lovte meg selv å aldri spille fotball igjen. Men så kom du, og jeg ønsket å hjelpe deg. Men jeg var redd du ville såre meg." Jeg kysser henne og ser rett inn i de nydelige øynene hennes. "Kan du noen gang tilgi meg?" Hvisker jeg lavt mot leppene hennes. "Det har jeg allerede gjort." Hun ser opp på meg og jeg slipper pusten jeg ikke visste at jeg holdt. Hun ser på meg med smerte i øynene, både sin egen, men også min. Hun studerer såret på siden av ansiktet mitt og skjærer grimaser. Jeg kjenner at kinnet mitt er hovent, men jeg bryr meg ikke. Johanne er helt utslitt og jeg kjenner slev at jeg vil vekk herifra. Jeg snakket lenge med mannen som så alt i vinduet og politiet, og etter en god del forklaring lar de oss gå. Jeg holder rundt Johanne mens vi går mot huset hennes. Jeg kan se at hun har veldig vondt selv om hun gjør alt hun kan for å skjule det. Da vi kommer inn til henne hjelper jeg henne opp trappa. 

JOHANNE

Jeg insisterer på å hjelpe Brian med såret han har på det hovene kinnet. "Har... Har Chris......plaget... deg før?" Brians stemme er forsiktig. Jeg sukker og prøver å formulere meg riktig. "To ganger før, en etter vi møtte dere på butikken." Han ser på meg og jeg kan se at han får vondt av det jeg sier. "Men Kasper stoppen han. Og en gang senere, da kom Simon." Brian setter seg ved siden av meg på senga mi. Han ser meg rett inn i øynene. "Hvorfor fortalte du meg ikke?" Stemmen hans er øm og han strekker seg ut og stryker meg over kinnet. "Jeg vet ikke, jeg visste vel ikke hvordan jeg skulle si det." Jeg kjenner tårene presse på. Og må legge meg ned på senga for å klare å tenke på noe annet enn hvor mye kroppen min verker. Brian legger dyna over meg og stryker meg over håret. "Jeg håper du vet at du kan fortelle meg hva som helst" Jeg lukker øynene. Han fortsetter å stryke meg over håret og også ansiktet mitt. Berøringene gjør meg glad men også trøtt. " Kan du vær så snill å bli i natt?" Jeg kjenner den varme pusten hans mot øret mitt da han visker "Jeg var redd du ikke skulle spørre." 

BRIAN

Johanne sovner i armene mine. Håret hennes kiler meg i ansiktet og jeg kan føle pusten hennes mot halsen min. Jeg er lykkelig. Akkurat nå. jeg vet ting ikke er enkle og jeg vet at ting aldri kommer til å bli enkle. Men jeg vet vi kan klare det. "Jeg elsker deg" Ordene slipper ut av munnen min mens jeg ser på henne sove. Jeg har ikke kjent henne lenge, men er det en ting jeg vet nå, så er det at jeg elsker henne.