You are my world

6) Etterpå

"Går det bra?" Det er syvende gangen Kasper spør meg om det.

For syvende gang svarer jeg "Ja". Men det gør ikke det. Flere punkter på kroppen, som hodebunnen, hendene, magen og kjeven verker.

"Er det noen hjemme hos deg?" Kasper har visst bestemt seg for å være skikkelig masete. Jeg klarer ikke presse fram noen ord, så jeg bare riser på hodet. Jeg bor bare sammen med pappa, og han er på reise med jobben.

"Jeg sender en melding til Emma" Nei. Neineineinei. Jeg rister febrilsk på hodet. Er det en ting jeg ikke vil, så er det å fortelle noen om det som skjedde.

"Johanne, jeg vet at du har det vondt, men du kan virkelig ikke være alene."

Jeg trekker så vidt på skuldrene, men det virker som han oppfatter det, for han sier "Da blir jeg med deg hjem da" Det er ikke det at jeg liker Kasper eller noe, men jeg orker ikke diskutere mer, så da vi kommer frem låser jeg opp og lar han bli med inn. Det er ganske ubehagelig å ha en gutt rundt meg nå, men med han slipper jeg å forklare for noen andre.

Jeg lar vannet renne nedover en god stund før jeg skrubber meg godt inn med såpe. Da jeg subber ut på rommet mitt igjen sitter Kasper i skrivebordsstolen min. 

"Han nabogutten er ganske kreepy da. Han har drevet å sett inn her en god del ganger, ikke vinka han tilbake da jeg vinka til han heller"

Nei. Serr. Hadde Kasper sittet her og vinket til Brian. Herregud Brian må jo tro at jeg holder på med Kasper eller noe.

~ *~

BRIAN

Jeg dro hjem tidligere fra festen, var ikke i superhumør etter at Chris hadde plaget Johanne. Jeg trodde ho bare kom til å stå der å se ned i bakken, men dayum, hun kunne snakke for seg!

Chris var full allerede da jeg dro, jeg håper ikke han ringte Johanne eller no, men helt siden han møtte henne på butikken har han snakket en del om henne. Jeg håper virkelig ikke at det forsetter sånn. Chris er ikke typen som tar godt vare på "kjærestene" sine, så jeg håper ikke Johanne blir en av dem.

Når vi snakker om Johanne, huset hennes har vert helt mørkt en stund nå. Jeg snur meg for å se om hun har kommet hjem, men der, på rommet hennes, er det en gutt. Hva faen?

Jeg prøver å se nærmere etter for å se om det er noen jeg har sett før, men det ser ikke sånn ut. Jeg ser bort dit en gang til for å se om Johanne har kommet. Sjekker enda en gang. Faen. Nå står duden og vinker til meg. Jeg bare snur meg tilbake til tegningen min. Den er av faren min. Om en      måned er det fem år siden han døde. Pappa døde på vei til en av fotball kampene mine. Det var vått og kaldt, og han mistet kontroll på bilen sin. Jeg var allerede på banen. De fortalte oss at han hadde vært i live en stund, og at han hadde spurt etter meg. Faen,hvis jeg bare ikke hadde dratt på den kampen. Hvis jeg bare ikke hadde spilt fotball så hadde han vært i live. Det er min feil at han er borte.

~ *~

JOHANNE

"Så du mener at naboen min stirret inn hit?" Jeg er trøtt og utslitt og høres ikke særlig entusiastisk ut.

Jeg går og legger meg i senga under alle teppene og dyna mi.  Kasper bare sitter der og ser på meg. 

"Har du tenkt til å bare sitte der å se på meg hele kvelden? " spør jeg flatt.

"Nei... Jeg...Eh... vel... Jeg kan vel kanskje dra nå da" Svarer han. Jeg følger han ut før jeg låser døra og går opp trappa igjen. Nå sm han endelig har dratt føler jeg at jeg kan puste ut. Jeg drar opp toppen min på magen, og ser på det store blåmerket som har formet seg på magen. Da jeg ser i speilet på rommet ser jeg at jeg er blå rund kjeven og har et sår, er rød og blå steder i ansiktet. Den forbanna hodebunnen min er kjempesår. Hvis det ikke hadde vært for det forbanna håret mitt, så hadde jeg sluppet unna.

Idet jeg snur meg får jeg øyekontakt med Brian. Han ser på meg. Jeg hadde ikke rukket å dra toppen min helt ned, så jeg regner med at han så deler av blåmerket mitt også. Telefonen min ringer.

"Hei, jeg er der bort om to sek" Brian sier det Emma alltid pleide å si. Er der om to sek. Jeg orker ikke å diskutere med han, så jeg sleper meg ned trappa for å låse opp.

~ *~

BRIAN

Med en gang Johanne har låst opp døra, besvimer hun. Fyfaen. den som har gjort dette mot henne skal få svi.  Hun blør fra et sår i pannen, hun er både rød og blå rundt og under det ene øyet, og kjeven hennes har kraftige blåmerker. Jeg tar henne imot og bærer henne opp trappa og til rommet hennes. Etter at jeg har lagt henne på senga, hentet ett glass kaldt vann og bredt godt over henne, setter jeg meg ned på skrivebordsstolen hennes.

Jeg sitter og tenker over hvem i helvete som har gjort dette mot henne, da hun begynner å våkne. Jeg ser hvor sliten hun er, og stiller derfor ingen spørsmål. 

"Ka du hjelpe meg med noe?" stemmen hennes er hes, so om hun har ropt det høyeste hun kan.

"Hva som helst"

"Kan du klippe håret mitt?" Jeg reiser øyenbrynene mine i forskrekkelse. Klippe håret? Det må ha tørna for henne. 

"Hvorfor det?" Jeg kan ikke la være å spørre henne. 

"For hvis jeg hadde hatt kortere hår, hadde jeg kommet meg unna han" Jeg får tårer i øynene av svaret hennes, og det er faen meg ikke ofte jeg får tårer i øynene av noe.

"Jeg er ikke godt på det, men hvis det er det du trenger, så selvfølgelig." Jeg lar vært å spørre hvem "han" er, for jeg tror ikke jeg hadde tålt å høre det nå. Uansett ser det ikke ut som om hun hadde klart å snakke noe mer om det.

Litt senere sitter vi på badet. Jeg med en saks i hånda, og med Johanne foran meg.

"Hvor kort vil du ha det?" spør jeg og drar fingrene mine gjennom håret hennes.