You are my world

11) Hvor er Emma?

"Hei"

"Hva skjer?" Kasper høres bekymret ut. Det er ikke det at han er den første jeg ønsker å ringe for å snakke med når noe skjer, men på akkurat dette området har jeg ingen andre. Jeg prøvde å snakke med Emma, men hun stakk ut døra og ble veldig sur på meg i tillegg.

Sebastian og Brian vet ikke hva som skjedde den kvelden, og ikke vet de hvem som gjorde det mot meg heller. Det virket som om Brian forsto til en viss grad, for han har enda ikke druknet meg i spørsmål. Jeg vet ikke hva han tror skjedde, men det er er ikke så viktig for meg akkurat nå, for jeg er ikke i nærheten av klar til å snakke om den kvelden.

Jeg forklarer Kasper saken i kortversjon. Det blir stille på linja en stund.

"Hva skal jeg gjøre?" Jeg har kommet til et punkt hvor det er bedre å spørre en douche om hjelp enn å tenke ut noe selv. Jeg stoler ikke på tankene mine akkurat nå.

"Veeeel. Han var jo ganske full, så det er jo ikke sikkert at han husker noe. Det virker jo ikke helt sånn med tanke på at han var på skolen, har ikke tatt kontakt med deg igjen, OG holder på med en jente. Men hvis han husker noe, og prøver seg på Emma, så er jo det forferdelig. Men hvis du er nødt til å fortelle Emma det, og han ikke husker noen ting, er det dumt det også."

"Geeez, takk for hjelpen" svaret mitt drypper av sarkasme, men hva annet skulle jeg svart? Han oppsummerte jo bare hele problemet.

"Jeg syns du burde fortelle Emma, så får hun ta sitt valg etter at du har fortalt henne det" Endelig et konkret svar!

Vi snakker en stund til før jeg legger på. Nå er jeg nødt til å få tak i Emma.

"Hallo?" Emma roper inn i telefonen.

"Hei Emma! Bra at du tok telefonen, jeg trodde du kanskje ville la den ringe for du virket ganske sur på meg."

"Jeg er ikke sur! Eller, jeg var kanskje litt irritert, men jeg ER ikke sur." Hun fniser. Jeg kan høre masse støy i bakgrunn.

"Emma. Hvor er du?" Jeg snakker høyt inn i telefonen for å forsikre meg om at hun hører meg.

"ååååå, bare på en fest med den kjekkeste, mest populære gutten på skolen!" Emma er definitivt full. Hun roper inn i telefonen. 

"Hvor er festen?" Jeg begynner å stresse skikkelig nå. Jeg drar på meg en jakke og sko.

"Hos Karl." Emma fniser igjen. Plutselig fryser jeg til. Jeg kan høre en annen stemme. Chris. Han sier ett eller annet om at de må danse.

"Jeg må gåååå Johanneeee! Hadeeeee" Emma fniser og legger på før jeg rekker å rope noe som helst inn i telefonen.

Jeg taster inn nummeret til Kasper og venter utålmodig på at han skal ta telefonen.

"Eh, hallo?" Kasper høres sliten ut i telefonen.

"Kasper, jeg trenger virkelig virkelig virkelig hjelpen din nå!" Jeg roper inn i telefonen mens jeg leter febrilsk etter nøkkelen min.

"Hva er det?" Jeg hører at Kasper nok en gang er bekymret.

"Emma, hun er på en fest med Chris. Hos Karl. Kan du værsåsnill å bli med meg og hente hennne?" Jeg hører hvor desperat jeg høres ut og prøver å puste rolig. Hvis Chris gjør noe som helst mot Emma så klikker jeg.

"Ja selvfølgelig. Jeg henter deg nå med en gang. " Han legger på etter at han sa dette. Henter meg? Hva mener han?

Fem minutter senere svinger mopeden til Kasper inn foran huset mitt. Jeg løper bort til han.

"Vet du hvor Karl bort?"

"Ja. Bare sett deg på så drar vi!" Jeg vil egentlig ikke sitte så tett inntil noen nå, men jeg er nødt til å få tak i Emma, så jeg stiger på og smyger armene mine rundt magen hans. Jeg kan kjenne den muskuløse magen hans gjennom t skjorten han har på seg, og jeg legger hodet mot det myke skinnet i den åpne jakka hans. Vi kjører dritfort bortover gata. Knappe tre minutter senere er vi fremme.

Det er lett å se hvilket hus det er, for det ramler lys i mange forskjellige farger ut av huset. Man kan se at hele huset er stappfullt, og mange snubler seg ut døra også. Jeg kan høre musikken drønne helt der ute hvor jeg står. Jeg begynner å gå kjapt mot huset og brøyte meg vei gjennom gangen. Jeg kan kjenne lukten av svette og alkohol, og den klamme luften får meg til å ønske å snu og gå ut igjen. Men jeg er fast bestemt på å finne Emma. Kasper følger meg hakk i hel mens vi roper etter Emma. 

~*~

BRIAN

Jeg står og ser utover havet av mennesker. Det er fulle folk over alt. Chris stakk akkurat av med bestevennen til Johanne. Jeg hadde en dårlig følelse av at hun ikke burde være med Chris. Chris er en sånn person som holder på med en jente i kanskje en uke eller to, til han får det han vil ha, og så dumper han dem igjen. Men Emma ligner ikke på de han pleier å plukke opp. Jeg vet det godt, for før holdt jeg på akkurat som han. Jeg valgte en jente, var sammen med henne i ca to uker, og så kastet jeg henne når hun ikke var noe interessant lenger. Men ikke nå lenger. Trodde jeg i hvert fall.

"Heeei" Jenta fra den forrige festen. Jeg tror hun het Brittany eller noe.

"Hei" Jeg er for sliten til å begynne å forklare for henne at jeg ikke er interessert.

Jeg ser inn i mengden med folk foran meg. Plutselig ser jeg et glimt av gyllent hår innimellom alle folkene. Jo, det var henne. Johanne så seg vilt om etter noen. Men hun var ikke alene. Bak henne kom han innpåslitne duden jeg så på rommet hennes.

"Eye Simon. Hva heter han duden i brun skinnjakke?"

"Det er Kasper. Han var kaptein på fotballlaget helt til han bytta lag fordi han nekta å spille med en jente. Hu jenta som går sammen med han er den nye kapteinen på laget. Nå mangler de en forsvarsspiller på grunn av han" Simon ler og rister på hodet. Jeg ser bort på Johanne og ser at hun nå holder guttens hånd. Fy faen han er douche. Kanke en gang spille på lag med en jente. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor Johanne er sammen med han. Jeg tar en stor slurk til med øl, og så bøyer jeg meg ned og kysser nærmeste jente. Brittany.