You are my world

19) Hvor er jeg?

Jeg prøver å åpne øynene, men jeg kjenner at hodet verker og at det er alt for lyst. Det er litt som  dagen etter at du har drukket, hvis du bare ser for deg at du har drukket ti ganger så mye og har blitt slått i huet med en klubbe. Fyyyfaen for en kul jeg har!!! Jeg prøver å tenke meg om på hvordan jeg fikk den, men husker ingenting. Jeg heter Johanne, jeg er 17 og har en bestevenn som heter Emma. Kjæresten min heter Kasper. Det er November, ikke noe snø og ganske mye regn. Det var, eller kanskje det er Onsdag? Hvor lang tid har gått? Hvor er jeg? Jeg prøver igjen å åpne øynene, og denne gangen får jeg en liten glippe. Jeg blunker med øynene, men ingenting blir klarere. Hva i helvete skjedde? 

"Du burde ikke begynne å bevege deg enda, du har slått hodet ditt ganske hardt" Jeg klarer ikke å huske hvem det er. Det eneste jeg skjønner fra stemmen er at det ikke er en jente. Men hvem kan det være? Chris? Sebastian? Kasper? Brian? Jeg prøver å fokusere, men det er helt umulig. Jeg lukker øynene frustrert over at hjernen min ikke funker til noen ting. 

"Hvem er du? Jeg klarer ikke tenke i det hele tatt" Det hørtes patetisk ut, men hva annet kunne jeg spørre? Jeg var nødt til å vite det. Jeg biter meg i leppa og ber om at det ikke er Chris.

"Åjaa. Det er Simon." Jeg er helt forvirra. Hvem er Simon? Jeg tenker så hardt jeg kan, men hjernen min suger nå, så det er ikke rart at jeg ikke klarer å sette sammen en hel setning. 

"Jeg er kompis med Brian og Chris. Men du må bare slappe av nå, du er trygg og jeg har tatt ansvar for alt. Bare prøv å sove litt til så skal jeg forklare alt når du klarer å skjønne det." Simon høres rolig ut. Han er en av badboysa, men virker som den hyggeligste av dem som jeg har møtt. 

Neste gang jeg våkner skinner ikke sola inn gjennom vinduet lenger. "Hei." Jeg snur meg mot stemmen. Jeg kjenner hvor mye klarere hodet mitt er, men jeg må fortsatt sette meg sakte opp for ikke å bli svimmel. 

"Klar for en forklaring?" Han smiler svakt mot meg. Jeg nikker sakte. "Vel, jeg så Chris stå der sammen med deg. Først så det ganske normalt ut, og da jeg kom nærmere så jeg at han slo deg. Jeg så at han ristet deg mens han snakket til deg med høy stemme. Han slo deg enda en gang, og blodet rant nedover kinnet ditt. Jeg beklager at jeg ikke reagerte før det. Men da jeg så blod renne langs siden av hodet ditt trodde jeg han hadde drept deg. Spesielt da du sank i bakken og fikk den kulen." Simon peker mot den store kulen i panna mi. Nå som hjernen min fungerte husker jeg hvem Simon er. Han var ikke særlig mye bedre enn de andre da jeg så han på butikken. Han slang kommentarer etter meg han også. "Jeg slo til han, sånn hvis du ville vite det. Han gikk etter det, for han er egentlig ganske feig." Jeg smiler et lite takknemlig smil til han. "Jeg visste at Chris var douche, men så douche visste jeg virkelig ikke at han var!" Simon ser trist ut. Jeg begynner å lure på hvorfor han egentlig ble venn med Chris. Simon fortsetter å forklare hvordan han hadde snakket med meg, uten at jeg husker noe av det. Jeg hadde bedt han om ikke å fortelle faren min, og fått han til å si ifra at jeg overnattet hos Emma. Han fortalte hvordan han hadde tatt meg med hjem til seg og at det nå var torsdag ettermiddag. 

Det var egentlig skole i dag, men lærerne bryr seg ikke så mye om du bare er borte en dag innimellom. Spesielt hvis det er så sjeldent som det er for meg. Jeg sitter og fordøyer alt sammen. 

"Simon? Kan du gjøre meg en siste tjeneste?" Jeg biter meg i leppa og ser nervøst bort på han.

"Hva da? Han løfter brynene og gir meg all sin oppmerksomhet. 

"Kan du vær så snill å ikke fortelle NOEN om dette med Chris?" Jeg kjenner hvordan kroppen min kryper sammen mens jeg sier Chris sitt navn. 

"Javeeel. Men jeg skal gi deg et råd, du burde virkelig fortelle om Chris. Det er ikke bra å holde noe sånt inn deg." Jeg smiler av rådet hans.

"Jeg har fortalt det til mine nærmeste, jeg bare har virkelig ikke lyst til at alle andre på skolen skal vite det. Har ikke veldig lyst til å være det ferskeste sladderet." Han nikker på hodet som om han skjønner. Jeg smiler igjen og takker for at han hjalp meg.