You are my world

31) Kampen

Jeg stapper drakta ned i baggen. Jeg er ikke lenger trist men sint. Denne kampen har vi sett frem til lenge, men den kommet ikke til å bli sånn som vi så for oss. Vi mangler Brian. Jeg fyller vannflaska og putter den ned i baggen sammen med fotballskoene og stikker føttene ned i slippersene, og går ut døra. Jeg har god tid og været er bra så jeg bestemmer meg for å gå. Selv om vi kanskje ikke er like gode som vi ville vært med Brian kommer vi ikke til å gi dem noen lett kamp.

BRIAN

Jeg prøver å fokusere kun på veien mens jeg kjører, men tankene mine flyr. Med ett sitter jeg og mimrer tilbake til tiden da pappa levde. Tragedien gjør fortsatt vondt å tenke på. Hvis jeg bare ikke hadde mast om at han måtte forte seg til kamprn, hvis jeg bare hadde forstått at det er vanskelig å kjøre på en våt og glatt vei i øsende regn, hvis jeg bare hadde latt være å dra på kampen sånn som pappa foreslo. Da ville han vært i live. Sammen med meg nå. Da kunne jeg fortsatt å spille fotball, han kunne fortsatt å komme på kamper og ingenting ville vært vanskelig. Jeg ville gitt hva som helst for å få fem minutter med pappa. Da ville jeg unnskyldt oppførselen min og jeg ville spurt han hva jeg skal gjøre nå. For jeg vet han har svaret. Jeg vet han kan hjelpe meg.
Men han er ikke her. Aldri mer får jeg se smilet hans, aldri mer får jeg høre jubelen hans når jeg scorer, aldri mer får vi snakket fotball taktikk under middagen. Et savn større enn noen gang svulmer opp i meg. Det føles som om jeg ikke får puste uten han her, og jeg blir nødt til å kjøre av veien og inn på en rasteplass.
Jeg prøver å tenke på hva pappa ville sagt til meg om han var her. Hva ville han ønsket at jeg gjorde. Pappa ville ropt på meg for at jeg ikke spiller fotball, kjeftet for at jeg ikke levde ut drømmen min. Han ville spurt hvorfor i helvete jeg lot en jente som Johanne gå. Han ville spurt hvorfor jeg piner meg selv på grunn av ulykken. Det verste er at jeg ikke har svar. Han ville sett stygt på meg og ristet på hodet. Det er sannheten. Han ville ønsket at jeg spilte fotball. Så hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor i helvete går jeg og piner meg selv. Men aller mest, hvorfor gjør jeg det mot andre jeg et glad i? Som om en lyspære lyser opp over hodet mitt kommer svaret på hva pappa ville ønsket rett til meg. Han ville ønsket at jeg dro tilbake, spilte med Johanne og laget mitt. Han ville ønsket at jeg gjorde det jeg elsket mest.
Jeg løper bort til bilen og setter meg inn. Så fort jeg kan snur jeg bilen og begynner på reisen tilbake. Jeg MÅ rekke kampen. Og fortelle Johanne hva jeg føler. Jeg tråkker på gasspedalen og tvinger bilen opp i enda litt høyere fart. Jeg må hjem.