You are my world

25) Såret

"Brian har begynt på fotball?" Emma roper. Som vanlig.  "Jaaa. Assa det er dritbra for laget vårt, vi trengte virkelig en spiller til, men jeg vil ikke ha HAN på laget. Spesielt ikke etter alle løgnene han sa om Kapser." Jeg ser bort på Emma, men hun er allerede opptatt med å tekste på telefonen sin. "Simon?" Jeg sukker oppgitt. Hver gang jeg har snakket med Emma har hun enten snakket OM Simon eller MED Simon. Men han virker grei nok siden han reddet meg fra Chris. "Jepp. Du vet, Simon er ikke venn med Chris mer etter at han fant ut." Emma smiler for seg selv. Wow, hun må virkelig like han.  "Men du, jeg må på trening" Jeg gir Emma en klem før jeg lukker døra og løper opp trappa for å skifte.

"Greit om jeg går med deg?" Brian kommer opp på siden av meg. Jeg ser bort og prøver å virke så uinteressert jeg kan. Han stikker ikke. Jeg skuler bort på han. Han smiler tilbake. Men det er noe trist ved smilet hans. "Hvorfor startet du på laget?" Spørsmålet popper ut av meg uten at jeg rekker å tenke meg om. Brian trekker på skuldrene. "Vel, jeg fikk høre at dere trengte en spiller, og jeg bare tenkte, tja hvorfor ikke?" Han smiler skjevt og ser bort på meg. Vi er begge tause, han fordi han venter på at jeg skal forklare grunnen til spørsmålet mitt, jeg fordi jeg ikke ønsker å forklare. "Så du har vært sammen med Chris?" Hva i helvete er det han snakker om nå? Hjertet mitt stopper og det samme gjør jeg. Men det er bare på grunn av den fortauskanten jeg ikke så. Jeg ligger på bakken. Smarten iler opp den ene leggen min, men jeg ignorerer den. Sammen med Chris, hvor fikk han det fra? Jeg kjenner alle minnene av det som har skjedd samle seg opp til en stor ball inni meg. Tårene presser på, men jeg tvinger dem tilbake. Uten å se på Brian spør jeg med så rolig stemme jeg bare kan. "Hvor har du fått det fra?" Jeg ser ned i bakken mens jeg begynner å gå igjen. "Nei assa Kasper sa ett eller annet om at du ikke har fortalt meg om Chris engang." Han gnir seg i nakken og ser ganske flau ut.  "Så Kasper sa at jeg har vært sammen med Chris?" Hvorfor har Kasper nevnt Chris ovenfor Brian? Jeg må snakke med Kasper. Faen heller, alt er et eneste surr nå. "Okei unnskyld, jeg burde ikke ha blandet meg. Jeg burde ikke plage deg og Kasper. Fra nå av er jeg bare på laget ditt. Kan du please tilgi meg?" Han ser på meg, men denne gangen kan jeg ikke lese ansiktet hans. Jeg nikker. "For hvis vi skal slå Kaspers lag, må vi kunne samarbeide. Uten at noen skyter en annen i magen!" Varmen sprer seg i ansiktet mitt. "Hei Johanne. Går det bra?" Brian stopper meg og ser meg rett inn i øynene. Jeg kjenner en varme inni meg. Fyyy han har fine øyne. Nei Johanne, du liker han ikke! Han er en irriterende arrogant dust! Idet jeg henter meg inn igjen ser han bekymret ned på beinet mitt. Blod renner fra leggen min, og har trukket gjennom fotballsokken min. "La meg se på det der" Brian lener seg ned og studerer såret mitt. Jeg klynker da han prøver å ta på det. "Det ser ut som det skal gå bra." Sier han mens han retter seg opp igjen. "Det gjør ikke så vondt" lyver jeg. 

Jeg smiler idet Brian kommer opp på siden av meg. Vi har gått sammen til trening de siste fem dagene. Han har ikke spurt noe mer om Chris eller plaget meg og Kasper.  "Hvordan går det?" Noe er annerledes. Han smiler ikke. Han ser ned i bakken. Hva har skjedd? Hvorfor er han ikke som vanlig? "Bra! Hvordan går det med deg? Gleder du deg til trening eller?" Jeg smiler, prøver å muntre han opp. Han bare mumler noe til svar. "Hva er det?" Nå begynner jeg å bli seriøst bekymret. "Ingenting." Han prøver å hente seg inn, sette på seg ansiktet uten følelser men klarer det ikke. "Jeg ser jo at det er noe. Hvorfor kan du ikke bare snakke om det?" stemmen min er oppgitt men det er jeg også. "Kan du ikke bare la meg være i fred? Vi er da faen meg ikke bestevenner eller kjærester. Jeg trenger da vel for faen meg ikke å fortelle deg alt!" Stemmen hans er sint. Såret. Hvem såret Brian?