You are my world

14) Smil

Jeg kysset Kasper. Hvorfor i helvete gjorde jeg det? Kasper har nå dratt, og jeg sitter i senga med en bakfull Emma. Hva har jeg rota meg opp i nå da?
"Johanne? Hva var det egentlig som skjedde i går?" Emma mumler mens hun myser mot meg.
"Jeg ser at du er ganske sliten nå, men jeg skal forklare alt sammen senere!"

Fem timer senere sitter vi i senga mi med hver vår tekopp.  "Så det var derfor du sa at jeg ikke måtte dra med Chris?" Jeg hadde forklart alt det beste jeg kunne. Emma er veldig høylytt sånn generelt, men nå satt hun her mer stille en jeg noen gang hadde sett for meg at hun kunne være.
Det er egentlig en lettelse at hun vet om alt dette, for hvis ikke ville jeg vært nødt til å fortsette å be om hjelp av Kasper.
Og når vi snakker om Kasper aner jeg egentlig ikke hva som skjer.
Jeg fortsetter å fortelle Emma, og da jeg kommer til kysset hviner hun.
"Kyssa du KASPER?" Det er den Emma jeg kjenner! Hun skriker det ut så høy at jeg er sikker på at Brian og den jenta jeg så i senga hans hører det.
"Ja, eller han kysset meg."
"Men var det ikke Kasper som nektet å spille på lag med en jente?"
"Joooo... Men det virker litt som om han er en ny person"
Vi snakker en stund til før Emma må dra. 

~*~

Jeg løper opp trappa. Pappa skal ENDELIG komme hjem! Jeg løper inn på rommet mitt for å skifte, men blikket mitt fester seg på noe ute. Brian. Han står utenfor huset sitt sammen med jenta jeg så på rommet hans den dagen Kasper kysset meg. Hun har mørkt lagt hår og er kjempetynn. Hun kysser han, og går bortover veien mens hun smiler.

~*~

BRIAN

Jeg står og snakker med Brittany utenfor huset mitt. Jeg studerer henne nøye. Hun er pen, men på den anstrengte måten. Hun har sånn tjue lag med sminke og er tynn og trent. Man kan se at hun kun trente for å få fin kropp, for hun har kun muskler der det er finest, i motsetning til Johanne som har fotball legger.
Hun kysser meg, vinker og går bortover veien. Vi er ikke sammen og jeg aner ikke hvorfor jeg sa ja til å møte henne i dag. Bare synet av Kasper med Johanne gjør meg sinna. Jeg ser opp mot rommet hennes, og der står hun i vinduet. Hun flytter seg fort vekk når hun ser at jeg ser opp mot rommet hennes. Hun så veldig utslitt ut. Jeg tar opp mobilen og skriver en melding.

Du burde smile mer, du er mye penere når du smiler :)

Jeg smiler og skal til å legge mobilen i lomma da den piper.

Skjønnhet er ikke alt.

Johannes svar er surt og snurt. Jeg taster på mobilen og sender avgårde en ny melding i håp om å få et bedre svar tilbake.

Hva er galt lille engel?

Alt for mye til å kunne forklare.

Jeg sukker tungt. Johanne har ikke snakket med meg på evigheter. Men når jeg har gått forbi henne på skolen, kan jeg se at hun har det vondt. Men det virker ikke som om hun har veldig lyst til å snakke med meg. 

Jeg er ganske irritert på henne også. Hver jævla gang jeg har prøvd å snakke med henne har han jævla Kasper fyren vært der med armen rundt Johanne. Hva faen er det for noe? Han nektet jo å spille med henne.

Lyst til å fortelle?

Jeg taster inn nummeret til Johanne. Det piper en gang. To, tre og fire ganger. Jeg skal akkurat til å legge på da en sliten stemme spør"Hva er det?"
" Det virket ikke som om du hadde det så bra utifra meldingen din..."
Ikke noe svar.
"Og det er jævla vanskelig å snakke med deg på skolen med tanke på den nye livvakter din." Stemmen min er irritert, og jeg puster tungt for å hente meg inn igjen.

"Jeg liker at han!" Johanne hørtes litt snurt ut.
"Hva var så alle disse problemene?" Spør jeg.
Johanne sukker i andre enden av linjen.
"Vel. Først og fremst så mangler laget vårt en spiller. Ikke bare en spiller, men den BESTE spilleren."
Jeg er stille. Dette visste jeg jo egentlig.
"Men med mindre du vet om noen som kan hjelpe oss til å spille mot Kasper sitt lag, så er du ikke til så stor hjelp."  Irritasjonen drypper av hvert ord. Da jeg ikke svarer, legger hun bare på. Hun er jævlig sur på meg. Men hvorfor?

Plutselig går det opp for meg hvordan jeg kunne få henne til å ville snakke med meg igjen.