You are my world

2) Flyttebilen

Jeg sitter i sjokk. Vi har akkuratt fått vite hvem som er den nye kapteinen. Det er ikke Alex, sånn som jeg trodde. Det er ikke Sebastian. Ikke Marcus eller Derek heller.
Det er meg.
Av alle personene på laget, så ble det meg.
Jeg, som i følge Kasper, ikker er god nok. Jeg, som er en jente.

~*~
" Det burde ha blitt deg eller Alex"

"Johanne gi deg, du er den perfekte kapteinen" Sebastian juger aldri. Ikke til meg. Det betyr at han mener det. Han mener jeg er den perfekte kapteinen.

OMG! Assa mange tror jo at jeg er veldig guttete, og det kan jeg være også. Men jeg er tross alt jente.
Jeg sier hade til Sebastian, ringer Emma.
"Herreguuud jeg er den nye kapteinen" Jeg skriker så høyt at de i Kina kunne hørt meg.
Men hvem bryr seg?

"Sa du noe mer Johanne? For jeg hører bare en susing i øret, etter at du gjorde meg HALVT DØV!!" Emma skriker tilbake, men jeg kjenner henne godt nok, så jeg hadde allerede tatt telefonen vekk fra øret.

" Vil du komme over?"
"Er der om 2sek, svarer Emma.
Emma er min aller beste venn, og hun er naboen min.

"Johanne, jeg må fortelle deg noe" Emma ser på meg med ett blikk som forteller meg at det er seriøst viktig. Jeg setter filmen på pause, og snur meg mot henne.

"Ehh, jeg... Det er litt vanskelig... Men.. Jo det er sånn at..."
Emma sliter aldri med å si noen ting, så dette er nytt. Jeg kjenner det vrenger seg i magen.
"Joo... Asså... Jeg skal flytte"
Jeg blunker etg par ganger. Tror ikke jeg hørte helt.
"Jeg hørte ikke hva du sa, jeg trodde du sa du skulle flytte, men det kan jo ikke være riktig" Jeg babler nå.
"Jo johanne, jeg skal flytte"
"Men ikke langt" forter hun seg å si.
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Flytte?
"Hvor?"
"Gata bortenfor kjolebutikken"
"Du bytter ikke skole?"
Jeg biter meg i leppa og ser bort på henne.
"Nei selvfølgelig ikke! Jeg kan jo ikke bare forlate deg alene på den skolen!"

~*~
Jeg ser ut av vinduet og ser den siste flyttebilen kjøre ut herifra. Emma vinker til meg og setter seg inn i bilen sin.
Jeg føler meg underlig tom. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Hjernen min fortsetter å tenke at jeg kan gå bort til Emma, og jeg må forsette å minne megselv på at hun ikke bor der lenger.
Jeg bare går rundt i huset helt til pappa ber meg sette meg ned, eller finne på noe å gjøre.
Jeg sitter på rommet og ser på friends helt til Sebastian ringer.
"Hvordan har den nye Kapteinen det?"

"Jeg har det greit jeg, litt rart at Emma har flytta, men ellers har jeg det bra."

"Men du, husk å ha øynene oppe etter en ny spiller. Vi trenger virkelig ett nytt våpen når vi skal spille lot laget til Kasper. Han kjenner oss alt for godt." Jeg hører på stemmen til Sebastian at han er litt nervøs for å spille mot Kaspers nye lag.

"I've been watching you" synger jeg.
Jeg kan høre Sebastian smile gjennom telefonen. Vi sier hade, og jeg slenger mobilen på senga.

~*~

"Johanne! Kan du gå ut med søpla?" Jeg skvetter til da pappa roper på meg. Jeg trodde ikke han hadde lagt merke til meg da jeg snek meg ned trappa for å hente ett glass vann.
"Javel" roper jeg tilbake.
Jeg har på meg en ansiktsmaske og Ole brumm pysjen min, som er favoritten min, og jeg orker ikke skifte, jeg skal jo bare ut til søppelkassene.
Jeg tar på meg slippers og tusler ut.

Det er ganske mørkt, og jeg går kjapt mot søppelkasseskuret vi deler med tre andre hus.
Plutselig ligger jeg på bakken. Jeg aner ikke hva det var jeg gikk på.
Det var ikke hva. Det var hvem.
"Gikk det bra med deg?" Spør denne personen, som jeg btw ikke har sett før.
"Eh, du kunne kanskje vurdert å se deg for når du går ute eller?"

Det kom ut litt mer krasst enn hva jeg hadde ment.

"Sist jeg sjekka var det du som gikk på meg" svarte han rolig.

"Hvem er du egentlig? Jeg har aldri sett deg her før"Jeg lurer oppriktig på hvem han er.
"Jeg flytta inn i det gule huset der."

Han pekte mot huset til Emma. Eller, huset som VAR Emma sitt.
"Du har ikke vurdert å trekke til deg øynene dine eller?" Spør han og flirer.
Jeg hadde tydeligvis stirret på han.

"Tror du virkelig at jeg sitter her og beundrer deg?"

Svaret hans kommer som en overraskelse på meg, for svaret hans er bare ett enkelt ja.
Jeg gir han ett stygt blikk. Han er egentlig veldig kjekk. Han har lyst litt krøllete hår, blå skinnende øyne og det fineste smilet jeg noen gang har sett.
Han løfter hånda som en hilsen, snur seg og slentrer mot huset sitt igjen.
Der sitter jeg igjen på bakken ved søppelskuret og ser etter han.

Jeg tramper inn i huset igjen, ganske irritert. Hvorfor tror han at han er noe? Bare fordi han ser jævla bra ut betyr ikke det at han kan gjøre og si akkuratt det han vil.

~*~

Jeg fikk aldri vite hva gutten i nabohuset het, ikke at jeg bryr meg så mye.
Jeg titter ut av vinduet. Det er sol i dag, ikke verst med tanke på at det begynner å bli sent på høsten.
Jeg planlegger med Sebastian at vi skal spille fotball bak i hagen min.

"Jaa" Jeg scorte mitt tredje mål mot Sebastian.

"Jeg lar deg vinne, vet du", sier Sebastian prøvende.

"Hahahha, morsom du" svarer jeg og ler av han.

"Halla" Sebastian har snudd oppmerksomheten sin mot noen bak meg. Jeg snur meg og ser at det er nabogutten.

" Jeg er Brian" sier han som hilsen til Sebastian.

"Sebastian"

"Og jenta?" Spør han og nikker mot neg.

"Johanne" svarer jeg kort.

Nå vet jeg i det minste hva han heter.

"Lyst til å joine eller?" Sebastian hadde visst ikke tenkt til å la Brian være i fred ihvertfall.

"Sorry, spiller ikke fotball ass."

~*~

Jeg våkner sent dagen etter, for jeg og Sebastian hadde film maraton dagen før.
Jeg drar opp rullegardina og ser rett bort på hagen til Brian.
Spiller ikke fotball my ass.
Der står Brian sammen med lillesøsteren, og la oss bare si at han er bedre enn Kasper. Der står våpenet vårt til å slå Kasper og laget hans.

------------------------------------

Hei! Dette er min første bok på wattpad :)
Jeg håper virkelig at dere liker historien! Starten er kanskje ikke så spennende, men det blir mer spennende etterhvert!!
Lik og kmt så blir jeg glad :)