You are my world

7) Kort hår

Jeg har på meg hettegenser,  lue og ett tonn med sminke. Jeg krysser fingra for at ingen vil legge merke til blåmerkene jeg febrilsk har prøvd å gjemme. Jeg hadde mest lyst til å bli hjemme i dag, men vi har prøve, så jeg kan ikke droppe skolen. Heldigvis for meg er det fredag i morgen.

Jeg ser ned i bakken mens jeg går mot skapet mitt. Etter at Brian klippet håret mitt, noe han faktisk var ganske god på, la jeg meg igjen, og han satt der til jeg hadde sovnet. Når jeg våknet av alarmen han hadde skrudd på dagen etter, hadde han lånt nøkkelen min, låst døra om kvelden, for så å komme på morgenen igjen. Han dro meg ut av senga, og sa at jeg måtte dra på skolen. Ingen av oss nevnte noen ting om at han hadde sittet ved sengekanten min til jeg sovnet, selv om jeg lå å gråt til jeg var tom for tårer. Ingen av oss hadde nevnt hvordan han hadde strøket meg over håret, og uten ord fortalt meg at alt kom til å gå bra.

"Halla" Emma.

"Hei" svarer jeg hest. Av en eller annen grunn var stemmen min fortsatt hes.

"Hva har skjedd med stemmen din?"

"Ehhemm. Jeg tror jeg ble litt forkjølet på vei hjem i går." Jeg ser ned i bakken, men så kom jeg på at det så ut som om jeg løy, så jeg så opp på henne og tvang frem et smil.

"Javeeel" Svarte Emma, og jeg så på henne, at hun ikke var helt fornøyd med forklaringen min.

"Foresten så er håret ditt syyykt fint!!!" Emma ser nøyere på meg, og jeg håper hun ikke ber meg ta av lua, for da avslører jeg en rød hodebunn.

jeg begynner å gå mot klasserommet, men jeg var så nervøs og skalv så mye at jeg mistet bøkene flere ganger.

Brian kom opp på siden min og plukket opp bøkene mine før han ga Emma en eller annen form for forklaring for hvorfor jeg er var så fjern. Emma tok farvel og gikk en annen vei. seriøst, hvi ikke Brian hadde vært der og geleidet meg rundt, hadde jeg bare blitt lost ett eller annet sted i korridorene.

Tiden går og vi er kommet til prøve timen. Heldigvis for meg så har jeg denne med Brian også. De timene jeg ikke har hatt med han, hvis det er noen, har han følgt meg før han har gått til sin egen time. Men denne timen har jeg med han, for her sitter jeg og stirrer på han. Det er jo ikke sånn at jeg har noe bedre å gjøre. Alt jeg øvde på til prøven er helt borte fra hodet mitt.

~*~

BRIAN

Jeg rekker opp hånden. Det er kanskje over ett år siden forrige gang jeg gjorde akkurat det.

"Kan jeg gå på do?" stemmen min er rolig, og jeg prøver å høres uskyldig ut. 

"Ja, værsågod Brian" Yesss. Jeg kjenner blikket til Johanne på meg mens jeg går mot døra. Da jeg går forbi henne ser jeg at hun ikke hadde skrevet noe på prøven.

Jeg går ut i gangen, finner brannalarmen som er så nærme doen som mulig. Jeg knuser glasset og trykker på knappen. Så går jeg rolig inn på doen. Etter en kort stund er hører jeg at det vrimler av elever i gangen. Jeg fyker ut av doen og spiller overrasket. 

Johanne virket så ute av seg at hun ikke kunne skrive noe på prøva, og dette var en ganske viktig   prøve. Jeg MÅTTE jo gjøre noe. Johanne har egentlig bare virket ganske borte hele dagen. Jeg vet ikke hva som skjedde med henne i går, men jeg har en ganske god anelse. Og bare å tenke på det gjør meg sint.

"Eyyy man, vi slapp den jævla naturfagsprøva jo!!" Det var Chris. Jeg snudde meg og smilte. Selvfølgelig vet han at det var meg. 

"Jeg var bare på do jeg" Sier jeg og holder hendene opp som for å si at jeg var uskyldig.

~*~

JOHANNE

Som om en voktende engel hørte mine ønsker ringte brannalarmen. Jeg var klar for å gå med Brian, men han var jo på do. Jeg begynte å freake litt ut, for uten han kom jeg meg ikke noe sted! Det tok meg en stund å skjønne at jeg faktisk kunne gå ut alene også. Haha.