Trust me

Kapittel 2

Tre måneder senere...

Lyset trenger gjennom øyelokkene mine og forteller meg at det er langt på dag. 

Likevel kniper jeg de hardt igjen i et håpløst forsøk på å gå tilbake til drømmeland.

Alt er bedre enn virkeligheten. 

For med virkeligheten kommer minnene. 

Og med minnene kommer sorgen. 

Nede i stuen kan jeg høre høye rop, etterfulgt av noe som knuser. 

Like etter smeller ytterdøren hardt igjen. 

Jeg trekker dynen over hodet i et forsøk på å stenge omverdenen ute, men til ingen nytte. 

Dette er virkeligheten, og virkeligheten er grusom og brutal. 

...

Mobilen min piper og jeg strekker hånden ut av pute og dyne fortet mitt. 

Jeg myser mot skjermen. Navnet til Mia, min beste venninne lyser mot meg på skjermen. 

Det er en av de hundre meldingene hun sender til meg i løpet av dagen. 

De går for det meste ut på hva hun gjør i løpet av en dag. 

Hun mener at bare fordi jeg ikke har gått ut av huset mitt på tre måneder, betyr ikke det at jeg bør forbli utdatert på det siste sladdere i byen. 

Denne meldingen handler om hvor kjedelig rektors avslutningstale er. 

Jeg sukker, og setter meg opp i sengen. 

Det at det er siste skoledag før sommerferien i dag, hadde jeg helt glemt. 

Ikke at det betyr noe. 

Jeg har ikke vært på skolen på tre måneder. 

Likevel er det rart å tenke på at hvis ikke det hadde skjedd, hadde jeg sittet der sammen med Mia og ledd av rektors håpløse forsøk på å virke kul. Fått karakterkortet mitt og dratt på stranden sammen med alle vennene mine.  

Men sånn er det ikke. 

Ulykken som mamma og pappa kaller det, skjedde. 

Ulykken har snudd livene våre på hodet og dratt oss ned i et sort hull av sorg og fortvilelse. 

Det er et uttrykk som sier at det alltid er et lys i enden av tunnelen. 

Vel, i mitt tilfelle er det lyset et tog. 

Et tog som kommer mot meg i flere hundre kilometer i timen, og hver dag treffer det meg i brystet, så hardt at jeg nesten ikke får puste. 

Så vondt gjør det, og jeg kan ikke forestille meg den dagen det ikke vil gjøre det. 

Mobilen min piper igjen. Denne gangen er det et spørsmål om jeg har lagt noen planer for sommerferien. 

Mia prøver virkelig å hjelpe meg. Men tingen er at jeg ikke vil ha hjelp. 

Jeg vil ikke glemme sorgen. For hvis jeg gjør bare en liten ting som kan få meg til å tenke på noe annet enn han, er jeg overbevist om at verden vil komme krasjene ned rundt meg. 

Jeg orker ikke å svare, og drar heller ut nattbordskuffen. Oppi den slipper jeg mobilen, før jeg lukker den hardt igjen. 

Med en kraftanstrengelse reiser jeg meg fra den varme og behagelige sengen.